Midt i den enorme ørkenen som omgir det som er igjen av Aralhavet, står graver som sterke påminnelser – om samfunn som en gang trivdes, om den mektige vannmassen som vrimlet av liv, og om årene med forandring som førte til at den forsvant.
For tiår siden, da Aral var blant verdens største innlandsvann, var den en økonomisk og sosial kraft for regionen.
I dag har klimaendringene – sammen med ingeniør- og landbruksprosjekter – etterlatt seg stort sett ødemark, med bare vannlommer der få dyr, planter eller folk kan leve.
Annonse Les også | FNs Guterres avviser volden i Myanmar ettersom militære luftangrep dreper minst 25 rohingyaer i vest.
Men spredt utover de sandete, steinete kystene er gravene – i små klynger som reiser seg over støvet.
Noen graver er omgitt av murverk; andre har grunnleggende metallgjerde. Spalter og murstein holder blomster på plass, brakt av kjære og andre som husker lysere dager.
Forvitrede, rustne gravsteiner med bilder og beskrivelser minnes livene til de som bodde og jobbet her.
Noen er bygget i form av fyrtårn eller ankre – en referanse til havet som holdt dem oppe.