Pt Birju Maharaj og Ustad Zakir Hussain ved Shanmukhanand Hall, Mumbai i 2012. (Fotokreditt: Express Archives)
I en forelesningsdemonstrasjon i 2019 som en del av Manodharma-festivalen i hovedstaden satt sammen av Delhi-baserte Odissi-eksponent Sharon Lowen, Pandit Birju Maharajpresenterte en thumri i raag Desh. Det er en komposisjon av hans bestefar Kalka Maharaj, som sammen med sin bror Bindadin Maharaj er kjent for å være arkitekten bak nåtidens form av Kathak fra Lucknow gharana. Pt Birju (nee Brijmohan Mishra) satt med bena i kors og rytmisk improvisert på poesien – Jaane de maika o sajanwa (La meg gå, o elskede). Og i den ene frasen omfattet han en rekke uttrykk, og tok på seg mannlige og kvinnelige roller med ubeskrivelig letthet. Mens hans sensuelle Radha surret og appellerte, til og med ble sint, var hans Krishna nådeløs og rampete. Under underteksten til det veneriske og tilbedelsen, og mens han viste frem det delikate uttrykket, utvisket han uanstrengt kjønnsskillene.
“Maharaj ji kunne spille en kvinne bedre enn en kvinne, uten å være feminin. Som Krishna var han delikat, men likevel mannlig,» sier Kathak-eksponenten og Birjus student Shovana Narayan om hans eksepsjonelle evne til å presentere shringar ras (representasjon av romantikk og erotikk i kunsten). Det var ikke bare et arv fra tradisjon og avstamning, men også et verk av hans formidable sinn som tok fra tradisjonen og forvandlet den.
Pt Birjus bortgang ved 83 år forrige uke var en påminnelse om hva det å overskride grensene for kunst noen ganger kan tilby, noe som får oss til å forstå at kjønnsroller ikke er stive.
https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png OGSÅ I PREMIUM |Hvordan Pandit Birju Maharaj lærte elevene sine å være kraftige som Jatayu og smidige som en høne
Kathak stammer fra ideen om historiefortelling. I landsbyer, da det ikke var noen skoler, pleide kathakarer å fortelle mytologiske historier fra Ramayana og Mahabharata for å utdanne publikum. Disse omreisende musikerne var også fast inventar ved templer og betydningsfulle under Bhakti-bevegelsen på 1400-tallet. Kathak hadde trivdes da den gikk inn på Mughal-domstolene og fant beskyttelse.
Når det gjelder shringar ras, har det vært en av bærebjelkene i Lucknow gharana. Og historien var ofte fra kvinnens synspunkt. I følge den Indore-baserte senior Kathak-danseren og Pt Birjus samtidige, 82 år gamle Puru Dadheech, “har Nayika-pradhan (kvinnesentriske) stykker alltid vært viktige i Lucknow gharana fordi de ble foretrukket i domstolene i Awadh. nazakat (poise) og nafasat (finesse) i Kathak kommer derfra.
Det er godt dokumentert i Ma'danul Moosiqui (‘The Mine of Music’), en samling av Hakim Mohammed Karam Imam, hoffmann for Lucknows siste nawab Wajid Ali Shah at nawab var en stor beskytter av kunsten, og var selv dikter. Han foretrakk også shringar ras mer enn noen annen. Han så til og med på seg selv som Krishna og danset med konene sine og ba dem om å være gopis for kvelden. Han skrev og komponerte en rekke thumris – hvorav en, Babul mora, naihar chhooto hi jaaye (O far… hjemmet mitt glir bort fra meg), som han skrev i eksil, fortsatt synges på konserter.
OGSÅ I PREMIUM |Hvordan Gali Churi Waalan fikk navnet sitt og andre historier bak Delhis gatenavn
Ikke bare Pt Birju, men mange seniordansere som Odissi-maestro Pt Kelucharan Mohapatra og Kathak-guru Pt Lachhu Maharaj fordypet seg i shringar, lasya (mild bevegelse) og bhaav (uttrykk) i flere tiår. Men for mange mannlige dansere av Kathak i dag kommer de dominerende temaene fra taandavs verden, som representerer maskulin energi. Opptattheten av veer ras (heroisk) og raudra ras (sinne) er mer fordi det er mer akseptabelt for massene. Fokuset er på fotarbeid – hvor raskt, hvor innovativt og hvor teknisk forsvarlig det kan være. «Men hvor er uttrykket i ansiktet – en av grunnpilarene i dansen? Disse menneskene er strålende og talentfulle, men konsentrasjonen er på virtuositet, sier Delhi-baserte Narayan, 71.
Pandit Birju Maharaj med elevene sine. (Fotokreditt: Express Archives)
Dadheech sier at knapt noen thumris ble skrevet fra menns perspektiv. «Men det betyr ikke at menn nå vil være aper på scenen, som går fra den ene delen av scenen til den andre, uten følelse av chaindaari (ro),» sier han.
Narayan sier årsaken er behovet for umiddelbar tilfredsstillelse og mangel på meditativ tilnærming til dans. «Takten har økt, og nåden og thehraav (stabiliteten) er borte. Det er fordi folk leter etter umiddelbar applaus, sier Narayan. Og antakelsen er at umiddelbar applaus er det du får med teknisk virtuositet. «Abhinaya (skuespill) må komme fra hjertet ditt. Det er noe du må føle, og jeg tror nå de ikke føler så mye. De vil bare kaste hender og føtter. Leser de litteratur? Veldig få, sier hun.
OGSÅ I PREMIUM |Den gamle byen Madras blir levende i Manohar Devadoss og Sujatha Shankars Madras Inked
Den Kolkata-baserte Kathak-danseren Sourav Roy sier at problemet også er knyttet til oppmerksomhetsspennet til publikum. “Hvis det ikke er noe iøynefallende i begynnelsen, kjeder publikum seg. Hvor mange dansere hadde bhaav under pandemien, med så mange nettkonserter? Hvis de gjorde det, ville folk bare scrolle forbi. Hvis de ikke gjorde piruetter eller tihaais eller ikke viste virtuositet gjennom fotarbeid, ville det ikke vært mange synspunkter, sier Roy, 37. Han avslører at faren for å fremstå som feminin eller bli hånet sosialt også gjør ung. dansere unngår shringar ras.
Pt Birjus tekniske glansnår det gjelder fotarbeidet hans er feted. Samtidig resonerte abhinayaen hans med enorm energi og nyanser. “Det var aldri det ene over det andre,” sier Narayan. Pt Birju tok heller aldri mange spinn i sine egne opptredener. “Da jeg var student, fikk han meg til å gjøre 27 piruetter og 33 piruetter (de er tidssyklusrelaterte), men han ville si gjør det en gang og det er det. Konsentrer deg om bhaav, sier Narayan.
Da Roy lærte dans i Kolkata, ba guruen Malabika Mitra, som lærte under regi av Lucknow og Jaipur gharana, ham om å delta på en workshop av Rajendra Gangani, en seniorguru i Jaipur gharana. Gharanaen er kjent for suveren fotarbeid, raske bevegelser og virtuositet. «Jeg ble bedt om å se hvordan en mann danser med sterke stillinger og dristige bevegelser,» sier Roy, «Jaipur hadde krigere og domstolene foretrakk virtuositet, som er det du ser i arbeidet til den gharanaen. For nazakat foretrakk de å se kurtisaner og ikke menn som presenterte bhaav, sier Dadheech. Men i motsetning til Mughals så de ikke på ideen om kvinner som danser i rettssalen til det faktisk skjedde. I lang tid var det bare menn som utførte Kathak i denne gharanaen.
OGSÅ I PREMIUM |Spådde faktisk en maler mordet på Gandhi?
Men det mange ikke forstår er at shringar ras ikke bare handler om Krishna-Radha, eller elskere som lengter etter hverandre. Det er dypere enn det. Pt Shambhu Maharaj, Pt Birjus onkel og et annet kolossalt navn fra Lucknow gharana var kjent for å presentere en shringar ras stil som overskred det fysiske, i tillegg til en mer anstrengende form for repertoaret. Så er det en dansers egen tolkning av det. «Det er Krishna og Radha, men du tar dem også som symboler på aatma og parmatma. Lengselen er shringarik (romantisk). Men det må forstås at konseptet thumri ikke er på et dagligdags nivå. Gjennom Jaidevs Geet Govind fremstiller vi det ikke på et verdslig nivå, men du er i dialog med denne herren, sier Narayan.
Etter at faren hans, Achhan Maharaj døde, ble en ung Pt Birju tatt under sin onkel Shambhus vinge og lærte kraftige bevegelser og brikker. Deretter dro han kort til Mumbai, hvor han trente under sin andre onkel Pt Lachhu Maharaj, som koreograferte noen av de mest elegante koreografiene på hindi kino, inkludert de ikoniske stykkene i Mughal-e-Azam (1960) og Pakeezah (1972). Lachhu spurte nevøen sin: “Kya sikhaya chhote ne (hva lærte min yngre bror deg)?”. Han ble forferdet da han så elementer av taandav. Han spurte ham, hvor er abhinayaen, og lærte ham det samme stykket forsiktig. Da Pt Birju kom tilbake til Lucknow, var Shambhu misfornøyd med denne “jentedansen”. Pt Birju var så forvirret at han bestemte seg for å ta det beste fra begge verdener.
LES OGSÅ |Pandit Birju Maharaj går bort: En billedlig hyllest til den legendariske Kathak-maestroen
Men mangelen på bhaav i dagens generasjon førte til et skifte i måten danseformen eksisterer på øyeblikk. Roy tror ikke det. “Dette er også teknologisk forsvarlige tider. Mange liker Birju Maharajhar etterlatt oss med en rekke forestillinger og intervjuer som forklarer shringar for oss, og for den yngre generasjonen å observere. De har også gitt kunsten sin videre til en rekke studenter som skal lære skjemaet videre,” sier Roy. Narayan sier at det er problemer, ja, “men den yngre generasjonen er talentfull, de trenger bare et dytt i riktig retning.” Dadheech ønsker gjensidig respekt som vil føre til en bedre forståelse. “Hvorfor er det fortsatt så mye rivalisering mellom Lucknow og Jaipur. Elevene utvider ikke engang pranaam til guruene fra motsatte sider. Når vi først tar tak i det grunnleggende, lærer verdier ved siden av kunsten, vil danseformen være fin, sier han.
Narayan husker at Pt Birju sa at scenelys bare var ytre ting for å skape en atmosfære. “Hvis jeg opptrådte om vinteren og stykket ble satt til sommeren, måtte publikum føle de varme og tørre sommervindene, ville han sagt. Slikt må være uttrykkskraften, sier Narayan.
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GREEN for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.
© The Indian Express (P ) Ltd