Hvis jeg vil ha en andre, tredje, fjerde og femte sjanse, må jeg gi andre den samme generøsiteten til andre (Kilde: Suvir Saran)
Da jeg var 20, ble jeg forelsket i en australsk artist i NYC. Han flyttet inn hos meg, og fem måneder senere kom jeg hjem til en tom leilighet. Jeg begynte å lete etter ledetråder til at han forsvant, og skjønte snart at studielånet mitt og sparsomme besparelser hadde forsvunnet med ham. Han forlot meg ødelagt, forrådt og full av sinne og anger. Nye følelser for meg. Han lot meg også velge. Ville jeg tillate denne ene personen og et øyeblikk i tid å bli linsen som jeg observerte liv og kjærlighet gjennom? Ville jeg velge å leve i en kropp og sjel som drukner i en bolle av depressive følelser? Eller, ville jeg velge å slippe det vonde og gå videre til kjærligheten igjen?
LES OGSÅ | Alt lyset vi ikke kan se
Alle har vi blitt såret av noen. En klassekamerat, et søsken, en forelder, en partner, en svigerinne, en venn. Vi har alle selvforskyldte sår som fyller oss med skam. Jeg kan la en skje, et dårlig forhold eller ett minne hindre meg fra å innse alt jeg har kommet til denne jorden for å oppnå og oppdage, eller jeg kan velge å tilgi og glemme, å fortsette å leve og elske, drømme og håpe, tro og håper – å vite at i morgen er en ny dag med nye muligheter og nye muligheter.
De som har levd hvert minutt, som har tatt det gode, det onde og det stygge alle i skrittet, som ikke har tillatt et øyeblikk å beseire dem, men er summen av øyeblikkene i livet, er de som kommer ut sterkere, smilende og oppfylt i livet. De som er definert av en fiasko, ett nederlag, en tragedie eller lidelse er de som er på slutten av livet. De har ikke noe positivt å tilføre livet. De blir de levende døde.
https://images.indianexpress.com 2020/08/1×1.png
Det er mange ting jeg gjør for å sikre at fortiden ikke holder meg fast i et øyeblikk av svik, sinne eller skam. En av de viktigste er å ta hensyn til hva som skjer i livet til personen som har skadet meg. Hva led de i det øyeblikket, hva var deres realiteter? Hvilke omstendigheter førte dem til et sted hvor de ble sårbare, sviktet vaktene og handlet dårlig?
Den gylne regel spiller inn her. Jeg må ta hensyn til en annen som jeg vil at de skal gi meg i mine dårlige øyeblikk, når jeg er mest utsatt for kritikk og fordømmelse. Hvis jeg vil bli betraktet som en sivil og grei person, så vil jeg ikke kaste aspekter på andre i situasjoner der det er to mennesker involvert, to følelser, to sinn, to reaksjoner og to versjoner av sannhet. Jeg vil ikke prøve å selge min tolkning som den eneste sannheten. Hvis jeg vil ha en andre, tredje, fjerde og femte sjanse, må jeg gi andre det samme. Jeg vet at jeg har gjort feil, og jeg vet at folk har tilgitt meg. Og så vil jeg tilgi.
LES OGSÅ | Når vi ignorerer hjernen
Jeg må også vokse opp og eie det som har skjedd. Jeg må godta hvem jeg er og rollen jeg spilte i situasjonen. Når jeg gjør dette, kommer jeg sterkere ut, jeg kommer ut bemyndiget. Jeg kan gå videre og fortsette livet mitt. Jeg legger ikke skjul på hva som har skjedd, men jeg eier det. Jeg tillater ikke at den eier meg.
For å gjøre dette driver jeg med selvhjelp, egenomsorg, egenvekst og selvrealisering. Jeg tilgir meg selv og setter pris på at selv om jeg ble brutt av noe i går, må jeg være frisk i dag, for i morgen er en ny dag. En som krever at jeg kommer til den med oppmerksomt nærvær, en sult etter å vokse og et ønske om å slutte fred med verden som den er.
Når jeg blir fristet til å velte meg i sinne og anklager, har jeg et mantra klart som raskt vil løfte meg ut av tunge dyp og vise meg lyset som kan være mitt for i dag, i morgen og fremover. Jeg minner meg selv om at jeg må gjøre mitt eget arbeid i godhet og vennlighet og nåde, og at pekefingre og skylden på andre ikke vil få meg dit jeg trenger å være.
For to eller tre dager siden skrev en av mine tidligere ansatte fra restauranten Devi i New York til meg. Han sa: “Jeg beklager, kokk, at når jeg jobbet for deg, var forholdet vårt ikke veldig bra. Jeg har kommet til å respektere deg gjennom årene. Kundene mine forteller meg at det jeg gjør er en refleksjon av Suvir Saran, at stilen min minner dem om deg. Mer og mer innser jeg at jeg følger i eksemplet ditt, og jeg vil takke deg for det du har lært meg. ” Jeg skrev tilbake til ham: “Jeg har ingen nag mot deg. Når noen gjør meg vondt, reagerer jeg i øyeblikket. Jeg forteller dem der og da hvordan de er sårende, usiviliserte eller frekke, og så fortsetter jeg. Jeg tar det ikke til sengs. ”
Jeg husker de gode dagene, og jeg ser bort fra og glemmer de dårlige, ikke fordi jeg er en flott person, men fordi jeg trenger å sove uten å være gått i stykker. Så når jeg mottar en e -post femten år etter at et ødelagt forhold slutter, har jeg ingen dårlige følelser eller angrer som tilsier svaret mitt.
De smarteste blant oss er de som lærer av sine feil og ikke prøver å skjule dem. Den mest galante blant oss er foreldre som bruker sine feilsteg som eksempler for barna å lære av. De kan innrømme “Jeg var frekk, jeg var hard, jeg var ikke så intuitiv eller lydhør overfor en situasjon som jeg burde ha vært.” Kanskje de ble gjort urett eller kanskje de gjorde feil, men de lot fortidene være svunne. De lever ikke i fortiden, og blir ikke revet eller plaget av det.
Når noen tar feil av meg, hva har de fått av meg? De har ikke fått meg, de har ikke fått tankene mine, de har ikke fått talentene mine, de har ikke frarøvet meg sjelefred eller søvn om natten eller hjertet eller sjelen min. Dagen min tilknytning slutter med noen er den siste dagen jeg tenker på om noe hadde vært annerledes mellom oss. Jeg klør meg ikke i huden før jeg blør, og spør “Hvorfor, hvorfor, hvorfor?” Jeg injiserer ikke menneskene rundt meg mer gift enn den opprinnelige hendelsen som ble påført meg. Ved å se fremover, ikke bakover, kan jeg åpne meg selv for å oppleve ny kjærlighet, nytt liv, nye delikasjoner, nye suksesser og nye mellommenneskelige forhold som får den gamle til å falme bort til en del av livet mitt jeg kan komme tilbake til når jeg trenger til, men det er ikke bærebjelken i min eksistens. Det definerer meg ikke.
LES OGSÅ | Hvordan våre erfaringer med liv, kjærlighet og mat gjør oss til hvem vi er
Livet, som alle reiser, har sine oppturer og nedturer, sine oppdagelser, sine leksjoner, gleder, sorger, utfordringer, seire. Livets skjønnhet er å leve det å se fremover, med åpne øyne og et hjerte som er klart til å føle, et sinn som er klart til å reflektere og en bevissthet som er samvittighetsfull om å se en fremtid full av muligheter.
-
- Indian Express-nettstedet har vært vurdert GRØNN for sin troverdighet og troverdighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for sine journalistiske standarder.
-
© The Indian Express (P ) Ltd.