Under ledelse av Milorad Dodik ber bosniske serbere om uavhengighet fra staten Bosnia-Hercegovina
Mens verdens øyne er rettet mot Ukraina, er det en annen konflikt som ulmer på Balkan, i Bosnia-Hercegovina (heretter kjent som Bosnia.)
Spenningen har økt kraftig i Republika Srpska (RS), en etnisk serbisk enhet i Bosnia, siden valget i 2020 av Milorad Dodik, en trofast serbisk nasjonalist og talsmann for serbisk autonomi. Dodik har blitt sanksjonert av USA og Storbritannia for å ha truet med å undergrave stabiliteten til Bosnia, men han har stort sett beholdt offentlig støtte, blant annet takket være sine støttespillere i Moskva. For tiden er det ingen enhetlig opposisjon mot Dodik, da Vesten stort sett har ignorert konflikten og internt er bosniske muslimer (kjent som bosniaker) og bosniske kroater engasjert i en egen maktkamp.
Den nåværende situasjonen i Balkan minner skremmende nok om det tidlig på 1990-tallet, da regionen ble oppslukt av en bitter etnisk konflikt der Den sosialistiske republikken Jugoslavia ble delt inn i seks nye land på tvers av etniske linjer. Krigen var spesielt ødeleggende for Bosnia, på grunn av dens komplekse demografi som inkluderte bosniske serbere, kroater og bosniaker.
I 1995 ble over 8000 bosniske muslimer massakrert i byen Srebrenica av den bosnisk-serbiske hæren, under kommando av Ratko Mladic. Kjent som slakteren av Bosnia, var Mladics forbrytelser under Bosnia-krigen så ekstreme at datteren hans angivelig drepte seg selv etter å ha hørt om grusomhetene han begikk. En FN-domstol fant Mladic skyldig i folkemord, etter å ha bevisst målrettet bosniske muslimer under krigen. Mladic forble imidlertid trassig. I dag pryder karikaturer av ham gatene i RS.
Historier kun for abonnenterSe alle
PremiumSønn av en testalleier, vektløfteren Sanket vinner sølv, Indias .. .
PremiumUPSC Essentials: Ukentlig nyhetsekspress med MCQ-er – MSMEs til Cheetahs og mer
PremiumTrang en god matopplevelse? Del dataene dine først
PremiumMidt i krangel om anklager mot Iranis datter, Goan-familien svarer på…Abonner nå for å få 66 % RABATT
Balkans historie
Den føderale folkerepublikken Jugoslavia ble opprettet i 1945 under Josip Broz Tito som styrte føderasjonen til sin død i 1980. I tiåret som fulgte begynte føderasjonen, som besto av seks republikker, å rakne opp. I 1992 erklærte Kroatia, Slovenia, Makedonia og Bosnia uavhengighet, og etterlot seg bare Serbia og Montenegro.
Innenfor Bosnia slo etniske kamper rot, med bosniaker, som utgjorde 50 prosent av befolkningen, og krevde å opprettholde statens grenser fra 1945. Omvendt ønsket bosniske serbere uavhengighet for alle områder med serbisk flertall. Med støtte fra den daværende serbiske presidenten Slobodan Milosevic, dannet de bosniske serberne en 80 000 medlemmer sterk hær som kjempet mot bosniakene og kroatene for territorielle gevinster.
I 1992 startet bosnisk-serbiske styrker organisert av Mladic en beleiring av Sarajevo som varte i 46 måneder. Over 10 000 sivile ble drept i løpet av denne tiden, med en CIA-rapport fra 1994 som ga bosniske serbere skylden for 90 prosent av konfliktens krigsforbrytelser.
I 1995 slo bosniakene og kroatene seg sammen og tvang med NATOs luftstøtte de bosniske serberne til å inngå fredssamtaler. Den resulterende Dayton-fredsavtalen etablerte to etnisk baserte enheter – RS (hovedsakelig bestående av bosniske serbere) og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina (dominert av kroater og bosniaker). Enhetene styres av et presidentskap med tre medlemmer bestående av bosniske, kroatiske og serbiske medlemmer, med ett medlem av hver etnisk gruppe garantert lik representasjon uavhengig av stemmetal.
Den nåværende krisen
Den nåværende krisen, eskalerte i juli 2021, da den avtroppende FN-mandatet høye representanten innførte en lov som fastsetter strafferettslige straffer for fornektelse av folkemord. Dette tiltaket rammet spesielt bosniske serbere som ble anklaget for å iscenesette et folkemord mot bosniaker under Balkankrigene. De fleste bosniske serbere og deres ledere avviser denne påstanden, men under den nye loven ville de ikke være i stand til å gjøre det offentlig.
Milorad Dodik (AP)
I følge Marko Prelec, en analytiker for Balkan ved krisegruppen, reagerte serbere “rasende” på denne loven, med alle de serbiske flertallspartiene som boikottet bosniske statsinstitusjoner. Dodik, lederen av RS, truet senere med at det bosnisk-serbiske parlamentet ville slutte å følge lovene vedtatt av høye representanter og ville forlate alle bosniske statsinstitusjoner.
Mens Dodiks handlinger sannsynligvis vil bli slått ned av landets konstitusjonelle domstol, kan skaden allerede være gjort innen da.
I følge en rapport fra krisegruppen kan en avgjørelse fra domstolen om å begrense RS-autonomi være fordelaktig for Dodik ettersom det kan føre til «opptennende løsrivelsesfølelse blant Bosnias serbiske befolkning».
De siste årene har Dodiks retorikk blitt stadig mer fiendtlig. Han har omtalt bosniakker som «andrerangs mennesker» og «forræderske konvertitter», og har kalt Srebrenica-massakren en «fabrikkert myte». Den 9. januar i år trosset Dodik en rettskjennelse om å arrangere en feiring av den serbiske makten. Politiet og væpnede styrker deltok i dette arrangementet, mens representanter fra Russland, Kina og Serbia så på fra tribunen.
Dodik nyter betydelig popularitet i RS, selv om støtten til ham ifølge Prelec ikke er ubetinget. Prelec skriver at «de fleste av Bosnias serbiske befolkning vil sannsynligvis ha uavhengighet eller union med Serbia, selv om få er ivrige etter å kjempe for det, og de fleste er fornøyde nok til å bo i Bosnia, med sitt nåværende nivå av autonomi eller om mulig noe mer».
Når det er sagt, for at kamper i det hele tatt skal bryte ut, må det være verdig motstand mot Dodik, noe som ser usannsynlig ut gitt splittelsespolitikken som eksisterer mellom bosniaker og kroater. Kjernen i det problemet ligger i representasjon.
En rekke dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har stilt spørsmål ved konstitusjonaliteten til det bosniske styringssystemet, og hevdet at medlemmer av alle etniske grupper bør være kvalifisert til å konkurrere om presidentskapet. Bosniske kroater krever også sitt eget valgdistrikt slik at et bosnisk flertall ikke kan velge det kroatiske medlemmet av presidentskapet med minimal kroatisk støtte, slik det har skjedd ved de to siste valgene.
Rolle av det internasjonale samfunnet
Balkan spiller en nøkkelrolle i Russlands utenrikspolitikk. I følge Ivana Stradner, en stipendiat ved American Enterprise Institute, “ser Russland på regionen som Europas myke underbuk: dens økende innflytelse der truer med å tillate den å plassere strategiske militære eiendeler i nærheten av en stor amerikansk base og lover å gi den tilgang til Adriaterhavet Hav. Putins større mål er å tippe maktbalansen i Europa til Moskvas fordel, og Balkan er en del av den strategien.»
Russland har investert tungt i regionen, med fokus på strategiske sektorer som energi. Det har også styrket sine militære bånd med Serbia, og solgt det våpen, fly og forsvarssystemer. Serbia har på sin side tilbudt støtte til RS-ledelsen, men har stoppet med å oppfordre direkte til regionens løsrivelse.
Ifølge en rapport fra Carnegie Endowment er Russlands primære mål på Balkan å stoppe stater fra å integrere seg. inn i EU og NATO, et mål som er gjort lettere ved manglende handling fra europeiske land.
Siden Russlands invasjon av Ukraina begynte i februar, har det vært arrangert pro-russiske demonstrasjoner i Serbia, Montenegro og Bosnia. Som CSIS-rapporten sier, “for ledere som Serbias Aleksander Vucic og Bosnias Milorad Dodik, er det å demonstrere nære bånd med russisk lederskap et spørsmål om politisk overlevelse.” Fra utsiden virker det som om en allianse mellom Serbia, Russland og bosniske serbere er i interessen til alle involverte parter.
For Russland ville det stoppe oppstigningen av Bosnia til europeiske allianser som EU og NATO. For Serbia er det innenlands populært å støtte bosniske serbere. Og for bosniske serbere ville et forhold til to sterke land gi en viss legitimitet til en utbryterstat. I tillegg kan en allianse med Russland oppfattes som mer fordelaktig gitt den tilsynelatende apatien som EU og Washington har demonstrert.
Blant EUs medlemsland er det bare Kroatia som har uttrykt støtte til at Bosnia blir med i blokken, og selv om veien til medlemskap er teknisk pågående, har det vært svært lite fremskritt. EU har også vist en motvilje mot å involvere seg i Bosnias interne politikk, og ingen land har på en meningsfull måte irettesatt Dodik for å undergrave den bosniske statens legitimitet. Alle samtaler om EU-ledede sanksjoner mot Dodik har blitt blokkert av Ungarn, hvis president Viktor Orban har mange felles saker med den bosniske serberen.
USA har vist seg å være liten hjelp også. Mens Biden-administrasjonen har innført sanksjoner mot Dodik, virker ikke Bosnia høyt på listen over prioriteringer. I følge en rapport fra Council on Foreign Relations ser USA på Balkan som et europeisk problem, og forventer at EU tar kontroll over situasjonen uten Washingtons hjelp.
FN er også begrenset fordi alle forsøk fra Sikkerhetsrådet for å undergrave Dodiks innflytelse har blitt blokkert av Russland og Kina. FN stemte for å opprettholde den internasjonale fredsbevarende styrken i Bosnia i ett år til, men først etter at alle omtaler av den høye representanten ble fjernet for å berolige Russland.
I en spesielt fordømmende vurdering av den internasjonale responsen argumenterer Kurt Bassuener og Toby Vogul, begge medlemmer av Det demokratiske politiske rådet, at Dayton-avtalen ga Vesten verktøyene de trengte for å holde landet samlet. Dessverre, skriver de, «disse verktøyene har gått ubrukt i årevis. I stedet har vestlige makter latt Bosnia falle tilbake til ustabilitet ettersom nasjonalismen øker i Serbia og Kroatia.»
Hvordan kunne situasjonen utspille seg?
Mens Dayton-avtalene var langt fra perfekte, brakte de stabilitet til Bosnia i nesten 25 år. Etniske grupper som en gang var på våpen, lever nå side om side, og driver ofte handel og andre aktiviteter med hverandre. Men uten konkrete anstrengelser for å reversere serbisk løsrivelse og den kroatiske valgboikotten, kan den bosniske staten gå i oppløsning.
I følge Prelec ser det ut til at Bosnia vil gå i oppløsning politisk i løpet av de neste atten månedene eller så, og potensielt etterlate i sitt kjølvann en utbryter Republika Srpska-enhet som neppe vil vinne internasjonal anerkjennelse og restene av føderasjonen lammet av bosnisk-kroatiske feider.
Hvis RS gjør betydelige grep for å bryte ut, kan flere områder være i fare. Sarajevo, som sitter på grensen til RS og føderasjonen, kan være scenen for en proaktiv maktkamp mellom de to enhetene. Partene kunne også konfrontere hverandre i det autonome Brcko-distriktet eller den etnisk mangfoldige byen Mostar.
I tillegg, ifølge CFR-rapporten, er etnisk politikk på Balkan sammenkoblet. Hvis serbere prøver å løsrive seg i Bosnia, kan det få ringvirkninger i land som Kosovo der etniske spenninger er like store. Hvis internasjonale aktører som USA og EU nekter å gripe meningsfullt inn, kan Russland og Kina komme inn for å fylle tomrommet, heter det i rapporten.
Gitt at de fleste områdene i landet er etnisk homogene, er det usannsynlig at væpnet konflikt vil nå de høyder den gjorde på begynnelsen av 1990-tallet. Men selv uten den trusselen gir situasjonen fortsatt grunn til bekymring.
På spørsmål om rettssaken mot Mladic erklærte Dodik: «Jeg tror at general Mladic ble sendt til en direkte legende, og det serbiske folket vil vet at uten hans befaling og ånd ville lidelsen til vårt folk vært mye større.» Hvis retorikken hans stemmer overens med veien han er villig til å gå, må det internasjonale samfunnet kanskje forberede seg på å si farvel til staten Bosnia slik vi kjenner den.
Ytterligere lesning
Grapling with Bosnia's Dual Crises, Marko Prelec and Ashish Pradhan, The Crisis Group (2021)
Bosnia and Herzegovina: Deterring Disintegration, The Crisis Group (2022)
Paul Stronski og Annie Himes, Russlands spill på Balkan, The Carnegie Endowment for International Peace (2019)
Kurt Bassuener og Toby Vogel, Bosnia's Dangerous Path, Foreign Affairs Magazine (2022)
Pierre Morcos, The War in Ukraine: Aftershocks in the Balkan, Center for Strategic and International Studies (2022)