ExplainSpeaking: En kort historie om Indias fattigdomsnivåer

ExplainSpeaking-Economy er et ukentlig nyhetsbrev fra Udit Misra, levert i innboksen din hver mandag morgen. Klikk her for å abonnere 

Kjære lesere,

Søndag tvitret Rahul Gandhi, tidligere president for den indiske nasjonalkongressen, skjermbildet av en historie publisert på nettstedet til Jansatta (en søsterpublikasjon av The Indian Express) – som uttalte at fattigdommen i India hadde økt mellom 2012 og 2020 — og fortsatte med å irettesette den sittende Modi-regjeringen om dens løfte om “achche din” (gode dager).

Gitt den svært polariserte naturen til vår politikk, er det ganske sannsynlig at indianere i dagene som kommer kan være vitne til en voldsom, og muligens farseaktig debatt om fattigdom.

https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png

Så her er det du trenger å vite ikke bare om den aktuelle akademiske studien, men også om fattigdom som konsept og den politiske økonomien til Indias fattigdomsgrenser.

जो पहले मध्यवर्ग में थे, अब ग़रीब हैं
जो पहले ग़रीब थे, अब कुचले जा रहे हैं
कहाँ गए जो कहते थे अच्छे दिन आ रहे हैं? pic.twitter.com/MqgjLh090I

— Rahul Gandhi (@RahulGandhi) 7. november 2021

For det første, hva er fattigdom?

I 2009 uttalte rapporten om fattigdomsestimat, ledet av avdøde prof Suresh Tendulkar,: “Grunnleggende er begrepet fattigdom assosiert med sosialt oppfattet deprivasjon med hensyn til grunnleggende menneskelige behov”. Dette er en avgjørende definisjon å vurdere siden Tendulkar-komiteens estimeringsmetode er den siste offisielt anerkjente metoden for å komme frem til fattigdomstall i India.

Nøkkelfrasen i definisjonen ovenfor er “sosialt oppfattet deprivasjon”.

p>

Hvis du tenker på det et øyeblikk, er fattigdom et “relativt” begrep. Fattigdom handler i hovedsak om hvordan du er “i forhold” til de rundt deg. For eksempel, med 1000 Rs i lommen kan du være “rik” hvis de rundt deg ikke har mer enn 100 Rs med seg. Men i en annen setting, si rundt de som har ikke mindre enn Rs 10 000 med seg, vil du fremstå som “fattig”.

Som sådan, så lenge det er variasjoner i inntekt og/eller rikdomsnivåer i et samfunn, vil det være “fattigdom”.

Selvfølgelig er det noe slikt som ekstrem fattigdom, og det refererer vanligvis til en tilstand der en person ikke er i stand til å dekke sine mest grunnleggende behov som å spise minimumsmengden mat for å holde seg i live.

Best of Explained

• Hvorfor UNESCO har utpekt Srinagar som kreativ by
• Forklart: Hvorfor IndusInd-aksjer falt 10 % på mandag
• India's ubåtstyrke, og hva som oppgraderes

Klikk her for mer

Hva er en fattigdomsgrense?

Men fra politikkutformingens synspunkt refererer fattigdomsnivåer vanligvis til et inntekts- eller utgiftsnivå under som man med rimelighet kan argumentere for at noen er fattigere enn resten av samfunnet. Det er fordi hele poenget med hoveddelen av politikkutformingen er å forbedre levestandarden til de fattigste i landet.

Men for å utforme politikk, må man først vite hva målgruppen er, hvor mye den tjener (eller bruke, siden robuste data om inntekt ikke er lett tilgjengelig).

Som sådan er beslutningstakere interessert i å finne ut hvor stor prosentandel av befolkningen som er fattig i forhold til resten.

Dette gjøres ved å velge en “fattigdomsgrense” – eller et nivå på inntekt eller forbruksutgifter som deler befolkning mellom de fattige og ikke-fattige.

Igjen, i et relativt fattig land som India – inntekten vår per innbygger er omtrent en femtedel av Kinas og en trettiendedel av USAs – er inntekts- eller forbruksnivåene valgt som grensepunkt for fattigdom (også kalt fattigdomsgrensen). ) er ofte ganske lik “sult”-nivåer (eller linjer).

Faktisk, for nesten et tiår siden (i mars 2012), var det massiv furore i landet da indianerne innså at fattigdomsgrensen foreslått av Tendulkar-komiteen var Rs 29 per dag per person i urbane områder og Rs 22 per dag per person i landlige områder. Folk var forferdet over hvordan regjeringen og medlemmene av Tendulkar-komiteen kunne forvente at noen skulle overleve for så ynkelige summer.

Men sannheten var at før Tendulkar-komiteens anbefaling var Indias fattigdomsgrense 12 Rs for landlige områder og Rs 17 for urbane områder. Dessuten var disse tallene ikke nivåene som akademikere som prof Tendulkar mente var gode nok for en person til å overleve, men nivåene som ble oppnådd etter å ha sett på dataene fra forbruksutgiftsundersøkelsene.

Hvordan velge en fattigdomsgrense?

Hensikten bak å velge en fattigdomsgrense er todelt.

a) Den ene, å utforme politikk nøyaktig for de fattige.< /p>

Anta for eksempel at det er fem personer i en økonomi – A, B, C, D og E. Anta at landets totale BNP eller inntekt er 100 Rs og at de tjener 35 Rs, 30 Rs. , henholdsvis Rs 20, Rs 10 og Rs 5.

I et slikt land, hvis du var regjeringen, ville ditt sannsynlige politiske fokus vært D og E – det vil si et fattigdomsnivå på 40 %. Du ville ha kommet frem til dette ved intuitivt å trekke fattigdomsgrensen til Rs 10. Ved å gjøre det kan du målrette politikken din mot de to fattigste menneskene i landet. Ofte er slike retningslinjer omfordelende – for eksempel å gi subsidiert matkorn eller gi en slags sosial trygghet som MGNREGA.

Kan du velge en annen fattigdomsgrense? Ja, selvfølgelig, men å gjøre det kan ha negativ innvirkning på regjeringens evne til å målrette prioriteringene til de genuint fattige. Hvis du i stedet for 10 Rs velger 20 Rs som fattigdomsgrense, vil ditt politiske fokus og løsninger endres fordi du nå må fokusere på tre personer – D, E og C – i stedet for to. Fordi Cs inntektsnivå er det dobbelte av D og fire ganger det til E, er det ganske sannsynlig at retningslinjene som kreves for å hjelpe C er dramatisk forskjellige fra retningslinjene som kreves for å hjelpe D og E. For eksempel kan det hende at C ikke krever subsidiert matkorn, men kan kreve en form for ferdighetstrening eller startkapital for å starte en bedrift.

I en ideell verden vil en regjering ha ressursene til å hjelpe alle i økonomien, men i realiteten til og med regjeringens arbeid innenfor noen økonomiske eller budsjettmessige begrensninger. Som sådan foretrekker de å fokusere på en fattigdomsgrense som gir dem en rimelig sjanse til å møte bekymringene til de som har det økonomisk dårligst stilt i samfunnet.

b) Det andre poenget med fattigdomsgrensene er å vurdere suksessen eller fiaskoen til regjeringens politikk over tid.

Hvis for eksempel det totale BNP over tid dobles, men Cs inntekt faller til Rs 15, mens inntekten til D og E forblir den samme, vil regjeringen vite at dens politikk ikke bærer frukter.

Hvis når BNP dobler alles inntekt også dobles – det vil si at A begynner å tjene 70 Rs og E begynner å tjene 10 Rs osv. – kan regjeringen ganske enkelt trekke fattigdomsgrensen på nytt til 20 Rs og fortsette å fokusere på D og E. Verken fattigdomsnivået (i prosent) eller antall personer under fattigdomsgrensen ville ha endret seg.

Men anta at over tid, ettersom det totale BNP dobles, blir inntektsfordelingen 65, 55, 45, 27 og 8, henholdsvis for A, B, C, D og E. Med andre ord, alles inntekt øker, og avgjørende, Ds inntekt flytter seg nærmere Cs og resten, med bare E som svekkes langt under resten. I et slikt tilfelle kan regjeringen hevde at den har redusert fattigdom ved å halvere både antallet mennesker under fattigdomsgrensen (som nå er på 20 Rs) fra 2 til 1 og redusere forekomsten av fattigdom fra 40 % til 20 %. Den kan fra nå av fokusere enkelt på Es krav fordi de fire andre er relativt velstående.

Hva har skjedd i Indias kamp mot fattigdom?

< p>Det er to måter å vurdere Indias ytelse på. Den ene er å se på antall ansatte i fattigdom, som er prosentandelen av Indias befolkning som ble utpekt til å være under fattigdomsgrensen. Den andre variabelen å se på er det absolutte antallet fattige i landet.

Hvis man ser på antall ansatte, har India tatt raske fremskritt siden 1973.

Se på tabellen nedenfor som viser at forekomsten av fattigdom falt ganske kraftig fra 55 % i 1973 til under 28 % i 2004.

Tabell 1: Et enestående fall i fattigdom mellom 2004 og 2011 har blitt fulgt av et like enestående økning mellom 2012 og 2020

År Antal fattigdomsforhold 

(Som % av total befolkning) Absolutt antall fattige 

(i millioner) 1973 54,9 321,3 1983 44,5 322,9 1993 36 320,4 2004 27,5 301,7 2004* 37,2 407,2 2011* 21,9 269,8 2019# 20,3 <346 p>Kilde: Planning Commission og Santosh Mehrotra

*Ifølge Tendulkar Poverty Line

#Ifølge en estimering av Santosh Mehrotra og Jajati Parida ved bruk av Tendulkar Poverty Line

Så kom Tendulkars fattigdomsgrense, som ble definert annerledes enn tidligere fattigdomsgrense. Tidligere handlet fattigdomsgrensene i hovedsak om hvor mye penger som kreves for å møte en viss minimumsmengde kalorier. Men i denne fasen ble det antatt at regjeringen skulle ta seg av to andre grunnleggende krav – helsevesen og utdanning.

Tendulkar-utvalget anerkjente at disse behovene i realiteten ikke ble dekket av regjeringen. Som sådan inkluderte komiteen pengene som kreves for å dekke de økende utgiftene til helsetjenester og utdanning. Dette hevet fattigdomsgrensen og fortalte oss i hovedsak at India var fattigere enn det de tidligere trodde – det er derfor tabellen nevner to fattigdomstall for 2004.

Men faktum er at uansett hvilken vei man trakk fattigdomsgrensen, falt forekomsten av fattigdom (målt i prosent av befolkningen) kraftig gjennom Indias historie.

Faktisk, på bare 7 år mellom 2004-05 og 2011-12 – fasen der India registrerte sine raskeste BNP-vekster – falt denne forekomsten med 15 prosentpoeng – fra over 37 % til under 22 %.

< p>Så selv om Tendulkar-komiteen reviderte fattigdomsgrensen vår oppover, viste den også at 7-årsfasen som startet 2004 så en enestående nedgang i fattigdom – i prosentvis – i India.

Men historien er en ganske annen når man ser på det absolutte antallet fattige i landet. Selv om prosentandelen av mennesker under fattigdomsgrensen gikk ned i løpet av årene, holdt de absolutte tallene seg hardnakket på samme nivå – som den tredje kolonnen i tabellen ovenfor viser – frem til starten av økonomiske reformer på begynnelsen av 1990-tallet. Mellom 1993 og 2004 ble nærmere 20 millioner mennesker brakt over fattigdomsgrensen.

Men den virkelig bemerkelsesverdige perioden var mellom 2004 og 2011 da nærmere 140 millioner mennesker ble brakt ut av fattigdom på bare 7 år.

Nyhetsbrev | Klikk for å få dagens beste forklaringer i innboksen din

Hva har skjedd med fattigdomsnivået siden 2011-12?

Dessverre, selv om India er hjemsted for muligens det største antallet fattige mennesker i verden, har det ikke vært noen offisiell oppdatering om Indias fattigdom nivåer siden.

Vanligvis oppdateres fattigdomsnivået ved å bruke forbrukerutgiftsundersøkelsen, som gjennomføres av National Statistical Office (NSO) en gang hvert femte år. Den siste slike undersøkelsen ble gjennomført i 2017-18. Denne undersøkelsen viste angivelig at for første gang på fire tiår hadde forbruksutgiftene i India falt. Hvis undersøkelsens data ble koblet til fattigdomsgrenseberegninger, mener flere økonomer at det ville ha vist at fattigdomsnivået, så vel som det absolutte antallet fattige, hadde steget mellom 2011-12 og 2017-18.

Men , ble funnene fra den undersøkelsen skrotet av Modi-regjeringen i 2019. Regjeringen hevdet at undersøkelsen led av problemer med “datakvalitet”. Den neste runden av Consumer Expenditure Survey (CES) skulle vært gjennomført i 2021.

Uoffisielt har imidlertid to akademikere Santosh Mehrotra (Research Fellow, IZA Institute of Labor Economics, Bonn) og Jajati Keshari Parida (underviser i økonomi ved Central University of Punjab) forsøkt å fastslå virkningen på fattigdom mellom 2011-12 og 2019-20 . Det har de gjort ved å se på forbruksrelaterte spørsmål i NSOs periodiske arbeidskraftundersøkelse.

I følge deres beregning – og de brukte Tendulkar fattigdomsgrensen, som er den siste offisielle metoden – selv om forekomsten av fattigdom har gått marginalt ned – fra 21,9 % i 2012 til 20,8 % i 2020 – har India vært vitne til en økning i absolutt antall fattige i landet.

Dette er en ganske tvilsom første gang i Indias historie med fattigdomsberegning.

“I motsetning til å trekke 140 millioner ut av fattigdom mellom 2004 og 2011, har India sett mer enn 76 millioner falle tilbake under fattigdomsgrensen mellom 2012 og 2020, sier Mehrotra.

Ifølge Mehrotra er det tre hovedårsaker til at fattigdommen har økt så spektakulært på disse 8 årene. «For det første har Indias BNP-vekst falt,» sier han. Spesielt peker han på fasen etter demonetisering — som for øvrig ble annonsert for nøyaktig 5 år siden 8. november. Det er et faktum at Indias BNP-vekst hadde registrert en sekulær nedbremsing mellom starten av 2017 og 2020.

< p>“Den andre og relaterte faktoren er den enestående økningen i arbeidsløshet,” sier han. Den første PLFS, som tilsvarte perioden 2017-18, viste at arbeidsledigheten var på 45 år. Dette stemte med fallet i forbruksutgiftsfunn. Til å begynne med, det vil si før Lok Sabha-valget i 2019, prøvde Modi-regjeringen å avvise funnene fra PLFS også. Etter å ha kommet tilbake til makten senere samme år, godtok den imidlertid PLFS-arbeidsledighetsdataene. Men takket være den vaklende veksten siden den gang – Indias BNP-vekst avtok fra 8,2 % i 2016-17 til bare 4,2 % i 2019-20 – har arbeidsledighetsnivåene holdt seg på nær fem tiår høye.

“ Den tredje faktoren er hva som har skjedd med lønningene i landet, sier Mehrotra. “En nøkkelårsak til at så mange millioner ble trukket ut av fattigdom mellom 2004 og 2011 var den kraftige økningen i sysselsetting utenfor gårdsdrift og tilhørende lønn. Men i løpet av de siste 8 årene, for mange av disse arbeiderne, har reallønningene enten falt eller stagnert, sier han.

Til slutt påpeker han at dette funnet ikke tar hensyn til den fulle virkningen av Covid-pandemien, som fullstendig desimerte ikke-gårdsarbeid og sendte millioner av arbeidere tilbake til landsbyer og søkte MGNREGA-arbeid til minstelønn.

“Det som er enda mer skummelt er at disse dataene er før den fulle virkningen av Covid-pandemien,” advarer han. “Total økning i antall fattige kan godt være rundt 90 millioner.”

Han peker også på andre beregninger – se tabellen nedenfor – som tyder på økende økonomisk nød blant indianere mellom 2011-12 og 2019-20. Ta for eksempel prosentandelen mennesker, så vel som det absolutte antallet mennesker, som lever “over fattigdomsgrensen eller APL”, men under nivået satt av det dobbelte av Tendulkars fattigdomsgrense.

Tabell 2: Befolkning som lever over fattigdomsgrensen (APL), men sårbar for økonomiske sjokk, 2005-2020

Befolkning sårbar for fattigdomsforekomst Iht. CES-data I henhold til PLFS-data 2004-05 2011-12 2017-18< /i> 2018-19 2019-20APL Befolkning som lever under to ganger av Tendulkars fattigdomsgrense (i %) Rural 83,2 77,5 80,2 80,8 81,7 Urban 59,1 49,7 53,3 53,4 53,5 Totalt 75,9 68,7 . 71,2 71,9 Antall APL-befolkning som lever under det dobbelte av Tendulkars fattigdomsgrense (millioner) Landlig 399,0 516,9 424,6 487,7 528,8 Urbane 122,8 <81,3 154,7 153,3 154,7 . > 670.2 579.4 662.3 712.6