Etter nesten tre tiår å prøve å høre til et sted, har jeg havnet nær ingensteds og langt fra noe jeg kan våge å kalle “hjem”.
Skrevet av Devashish Makhija
Bengali etter fornavn
Sindhi etter etternavn
Calcuttan etter vane
Bangalorean etter oppvekst
Yrkesmessig Mumbaikar
Indisk , men likevel statsløs
Etter nesten tre tiår å prøve å høre til et sted, har jeg havnet nær ingensteds og langt fra noe jeg kan våge å kalle «hjem». Jeg ble født i et leid hjem okkupert av omtrent fem flyktninger Sindhi-familier – min fars og alle hans brødre. Jeg vokste opp i et lite leid hjem i en mohalla befolket av bangladeshiske flyktningfamilier. Faren min solgte sarier hele livet fra en leid butikk, for det meste til innvandrerfamilier i Sør-Calcutta. Og helt siden jeg landet i Bombay for 18 år siden, har jeg skiftet inn og ut av ni leid hjem, delt med forskjellige innvandrerleilighetskamerater.
https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png < p>Som et resultat har jeg blitt mistenksom overfor ideen om “eierskap” til ting. Det eneste jeg føler meg komfortabel med å kalle min egen er min kunstneriske produksjon. Det er ikke bare geografi, historie eller demografi som får meg til å føle meg rotløs, men også en skarpt spesifikk natt som permanent endret eventuelle definerte kanter som min religion kan ha hatt frem til da. Den 6. desember 1992 nådde etterskjelvene etter rivingen av Babri Masjid raskt vår Calcutta mohalla. Vi ble nesten angrepet den kvelden. Den natten av frykt – for påvente av drap, voldtekt og ond halshugging – brant seg permanent inn i sinnet og hjertet mitt. Jeg dro ikke den kvelden med hat, men en altoppslukende forvirring. Jeg visste det ikke da, men når jeg ser tilbake mange år senere, har jeg kanskje begynt å forstå hvorfor jeg motsetter meg ideen om tilhørighet, om røtter, om hjemmet, om eierskap – alt sammen i hoften.
Disse er kjernen i all unødvendig menneskelig konflikt. I 2014 hadde jeg kontaktet flere fantastiske folk i Pakistan for å hjelpe meg å reise til Shikarpur, Sindh, hvor foreldrene mine kom fra, for å forstå om det er et sted som kan “føles” som mitt eget, kanskje for å tilbakevise de skremmende personlige sannhetene begynner å stivne i meg. Den dagen jeg skulle gå ombord på flyet til Karachi, var det et bombeangrep på Karachi-flyplassen. Med flyvninger kansellerte, ble ting aldri tilbake til hvordan de pleide å være. Shikarpur var vanskelig tilgjengelig på grunn av Taliban-kontroll. Til slutt, etter år med bryting med stemmene i hodet mitt, begynte jeg å omfavne det faktum at jeg kanskje aldri “tilhører” et sted eller mennesker.
Jeg har kastet bort deler av livet mitt siden den gang. De eneste “tingene” jeg pleide å være besittende av var bøkene mine, inntil for et tiår siden. Siden den gang har jeg holdt på med årlige «book-adoption-drives» på sosiale medier, hvor jeg har gitt bort mer enn 8000 av bøkene mine nå. I slutten av 2014 ble min novellebok utgitt. Forgetting (HarperCollins) – 49 historier om folk som prøver å glemme, kalibrere på nytt, kaste gamle skinn, skjære ut nye skjebnelinjer, alle tingene jeg har brukt et halvt liv på å prøve å gjøre.
Da jeg innså at min egen rotløshet og følelse av ikke-tilhørighet ikke hadde noen resonans i samtiden, begynte jeg å søke mitt hjem i historiene til “utenforstående”, de som ikke finner nok representasjon i det vi kaller “mainstream”. De voldelig fordrevne Adivasi (Oonga, 2013/'21, Tulika Books), de delegitimerte, fattige klassene (Ajji, 2017) og migrantarbeidere (Bhonsle, 2018). Jeg har prøvd å tilegne meg følelsen av dislokasjon som min egen, siden min – selv om den er smertelig følbar for meg – på det meste er en abstraksjon for andre. Gjør ingen feil, jeg anklager meg selv for “tilegnelse”. Jeg er klar over at uansett hvor mye og hvor seriøst jeg undersøker andres “hjemløshet”, kan det hende at jeg aldri virkelig vet hvordan det føles for dem, i den avkjølte beinmargen deres.
I beste fall, Jeg kan ane på grunnlag av hvordan margen min føles. Og i den lånte smerten håper jeg en dag å lindre min egen.
Devashish Makhija er en Mumbai-basert filmskaper og forfatter
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GREEN for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.
