Forfatteren av” The Kite Runner “og” A Thousand Splendid Suns “, ble født i Afghanistan, snakker om smerten og frustrasjonen ved å se landet på avstand. (Jordi Matas/UNHCR via The New York Times)
Skrevet av Elizabeth A Harris
Som så mange mennesker så romanforfatter Khaled Hosseini Afghanistan falle til Taliban i fortiden få dager med skrekk og sorg.
Selv om han har bodd i USA siden 1980, ble han født i Kabul, og hans mest kjente bøker, som “The Kite Runner” og “A Thousand Splendid Suns”, er dypt forankret i landets historie og kultur. I et telefonintervju onsdag uttrykte han sin frustrasjon over at amerikanere og resten av verden så lenge har hørt om landet i sammenheng med død og ødeleggelse, og sjelden fra menneskene som bor der.
https : //images.indianexpress.com 2020/08/1×1.png
“Hvis du ser opp historier om Afghanistan,” sa han, “handler det alltid om vold, det handler om forflytning, det handler om narkotikahandel, det handler om Taliban, det handler om amerikanske initiativer. Det er dyrebart lite om det afghanske folket selv. ”
Millioner av lesere har vendt seg til bøkene hans for dette perspektivet, selv om han anser det som en blandet velsignelse og sa at verken han eller hans skjønnlitteratur burde betraktes som representant for hjemlandet. “Men jeg har et perspektiv, og jeg føler sterkt om hva som skjer i Afghanistan,” sa han.
Han delte sine tanker om landet, hva folk som søker en sterkere forståelse av det bør lese og det han ser som Amerikas moralske forpliktelse overfor det afghanske folket. Dette er redigerte utdrag fra samtalen.
Q: Hvordan har følelsen din for Afghanistans fremtid endret seg gjennom året?
A: Jeg var i Afghanistan tidlig i 2003, og på den tiden var det praktisk talt ingen opprør. Det var en veldig heftig optimisme om dette semi-jeffersoniske demokratiet, og om hvor landet var på vei-likestilling, rettigheter for jenter og kvinner, mennesker som kunne delta i en åpen og representativ politisk prosess. Alt dette var i spill.
Gjennom årene justerte vi forventningene våre, og med tiden kom vi til å forvente at det var en drøm, men det vi i det minste kan håpe på er et kompromittert demokrati, med korrupsjon og alle slags spørsmål. Men i hvert fall ser det ut til at afghanere i byene er trygge. De vet at det har vært mye fremgang de siste 20 årene i Afghanistan, og det ga meg håp. Og selvfølgelig har de håpene gått ned de siste par årene. Og de siste dagene har de blitt fullstendig knust.
Spørsmål: Hva burde folk lese for å bedre forstå Afghanistan og afghanske mennesker akkurat nå?
A: De burde lese historiebøker. De burde lese mennesker som virkelig kjenner Afghanistan og kjenner det godt. Mange har stolt på bøkene mine for å få et innblikk i hva Afghanistan er, og det er greit, men jeg har aldri tenkt at bøkene mine skal være representative for hva afghansk liv er. Jeg håper folk graver mye dypere enn det og leser historiebøker og lærer mer om Afghanistan på den måten.
Q: Men det har vært en økning i etterspørselen etter bøkene dine. Er det noe du vil at folk skal vite som henter en av dem for første gang?
A: Dette er historier. Dette er perspektivet til noen som har levd i eksil, hovedsakelig siden 1980. Salman Rushdie sa at synspunktet til personen i eksil om hjemlandet alltid er gjennom et sprukket speil, og det er veldig sant for meg. Jeg har alltid vært veldig forsiktig med å sørge for at folk ikke tar feil av meg for en slags afghansk ambassadør eller afghansk representant. Jeg har ikke bodd der på lenge.
Men jeg har et perspektiv, og jeg føler sterkt om det som skjer i Afghanistan, og jeg har en dyp hengivenhet og en dyp følelsesmessig forbindelse med menneskene der, med landet, med kulturen, med historien og arven. Jeg håper bøkene mine gir litt innsikt i hva Afghanistan er, utover de vanlige historielinjene som vi ser i media om Afghanistan som grobunn for terrorisme eller Taliban, opiumhandel, krigens sykluser.
Det er så mye mer til Afghanistan. Det er et vakkert land med vakre, ydmyke, snille, imøtekommende, gjestfrie og sjarmerende mennesker. Alle som har vært i Afghanistan sier: “Jeg har vært mange steder i verden, men jeg har aldri vært et sted som Afghanistan.” Vi kaller det afghansk bug – folk som drar dit blir smittet med den afghanske buggen. Det er et veldig spesielt sted. Det er et vakkert sted, både fysisk og menneskene selv, og når du vet det, når du har smakt på det, når du har vært i kontakt med disse menneskene, og ødelagt brød og spist te, tragediene, tingene du ser på TV, får en helt annen dimensjon. Det blir personlig, og det blir bare veldig, veldig smertefullt.
Q: Hva mer vil du at folk som leser dette skal vite?
A: Mange, mange afghanere kjøpte inn det USA solgte. De stemte overens med amerikanske mål, de kjøpte seg inn i amerikanske initiativer, fullt klar over at det ville gjøre dem til mål i øynene til opprørsgrupper som Taliban. De gjorde det uansett i håp om en bedre fremtid for landet, i håp om en bedre fremtid for barna, i håp om at landet skulle bli mer stabilt og mer fredelig, mer representativt for alle deler av det afghanske samfunnet. Jeg tror de var utrolig modige til å gjøre det.
Så jeg vil at folk skal nå ut til sine representanter, til sine ledere og si: Vi har en moralsk forpliktelse overfor disse menneskene, vi må evakuere disse menneskene. Vi kan ikke tillate våre partnere – USA har kalt det afghanske folket “våre partnere” i 20 år – vi kan ikke la våre partnere bli myrdet. Å bli fengslet, bli slått og torturert og forfulgt nå som vi har reist. Vi har en moralsk forpliktelse til å følge opp.
Denne artikkelen sto opprinnelig i The New York Times.
-
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GRØNN for sin troverdighet og troverdighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for sine journalistiske standarder.
-
