En kvinne på sin elektriske scooter filmer en stor videoskjerm utenfor et kjøpesenter som viser Kinas president Xi Jinping snakker under en begivenhet for å feire 100-årsjubileet for Kinas kommunist Fest på Den himmelske freds plass i Beijing, torsdag 1. juli 2021. (AP)
Redaksjonen ‘Xi’s Party’ (IE, 3. juni) er en kritisk redegjørelse for Xi Jinping i sammenheng med hans oppgang og konsolidering av makten. Konklusjonen i redaksjonen om at han har satt “nasjonen og partiet på en farlig vei” både internt og eksternt, er en grovt utilstrekkelig oppsummering av hans historiske rolle og Kinas eksepsjonelle historie. Det glemmes ofte at kinesisk eksepsjonisme er tilpasset amerikansk eksepsjonalisme med forskjellige og kontrasterende fortellinger om historisk evolusjon og fremtidige muligheter.
Hundre år med KKP er en anledning for kineserne å feire. Viktigst er å motbevise vestlig negativitet, den fenomenale suksessen, den enestående vekstraten og eliminere fattigdom for 800 millioner mennesker, er grunner det er verdt å feire. Det er ikke riktig å si at KKP ikke har akseptert tidligere feil og tatt de nødvendige korrigerende tiltakene. Dette har vært grunnlaget som Deng Xiaoping satte i gang reformer som muliggjorde det økonomiske miraklet som fulgte.
Den kinesiske modellen som Xi applauderer er basert på en imponerende historie og dens legitimitet er ikke begrenset til fornyelsen av det populære mandatet slik vi er vant til i liberale demokratier, men i å projisere en politisk struktur som er fri for tvang fra valgpolitikken. Dette ble forsterket av flere faktorer: Finanskrisen i 2008 som satte spørsmålstegn ved effektiviteten av den amerikanske økonomiske modellen; Kinas infrastrukturprosjekter både innenlandske og internasjonale, og dets kollektive styrke i å takle koronaviruspandemien effektivt.
https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png Må lese meninger
Klikk her for mer
Hele KKPs innsats er å minne Kina og verden om det ydmykende århundret at det led på grunn av den vestlige utformingen for å opprettholde Kinas semikoloniale og halvfeudale orden. Århundret som begynte med Opium-krigene nektet Kina sin rettmessige evolusjon og den overlegenhet som den hadde som den lengste sivilisasjonsstaten i verden. Å gjenopprette Kina til sitt rette sted er ikke et ideologisk spørsmål, men et nasjonalistisk spørsmål, som KKP har til hensikt å oppnå ved å anskaffe teknologi og oppnå grov paritet ved å legge til rette for grense teknologi.
Kina er klar over de store forskjellene mellom den kalde krigen og godtar faktumet i en gjensidig avhengig verden. BRI-prosjektet er et eksempel på den gjensidig avhengigheten. Det viktige poenget for Kina er full gjenoppretting av suvereniteten der alle andre hensyn blir sekundære. Den er klar over den tidligere innsatsen ledet av Sun Yat-Sen, en vestlig utdannet statsmann som ønsket å følge vestlig demokrati, men hans innsats ga ingen suksess da den republikanske revolusjonen i oktober 1911 satte ham nominelt til makten, men ikke var i stand til å gi en stabil regjering.
4. mai-bevegelsen reflekterte at hæren fungerte på grunnlag av personlige lojaliteter og ikke til staten. Perioden fra 1912 til 1933 var en av konflikter som så den økende fragmenteringen av landet, og minnet Kina om enhets forrang. KKP ser på Kuomintang-perioden som en nasjonalistisk, men korrupt, som førte til at Kina ble et mykt mål for Japan på 1930-tallet og sistnevnte okkuperte Mankuria brutalt. KKP hevder også at kinesernes heroiske motstand var en av de viktigste faktorene for Japans nederlag i 1945.
1949 blir sett på som å etablere Kinas uavhengighet og enhet som letter dets stormaktstatus, velstand, stabilitet og fred. Nasjonalisme som drivkraft, aksepterer KKP feil og tilbakeslag, men understreker de økonomiske og kulturelle aspektene som har gjort den trygg og mektig. Denne henvisningen fra Xi om ikke å akseptere mobbing er med hensyn til de ulikeavtalene som vestmaktene og Japan påførte Kina tidligere. Hele vekten handler om å gjenopprette Kina til statusen før 1840. Russland led ydmykelse på 1990-tallet, men bare i 10 år, mens Kina har lidd i mer enn 100 år. Poenget er at Kinas evolusjon er veldig forskjellig fra Vesten, og KKPs legitimitet er basert på sentraliteten i dets evne til å garantere Kinas uavhengighet. Det viktigste poenget det proklamerer, er at Vesten ikke har rett til å forelese Kina, og at Kina har all rett til å velge sin egen vei og skrive sin skjebne. Kina støtter det vestfalske statssystemet.
Kina minner også Vesten om sin dobbelthet: Da sistnevnte investerte så tungt, og bidro enestående til Kinas suksess, gjorde det det uten å insistere på Beijings merittliste over menneskerettigheter og demokratiske verdier. Men disse har nå blitt av største betydning med fremveksten av Kina som en formidabel makt og rival.
Forfatteren trakk seg som professor i statsvitenskap, Delhi University
-
- Indian Express-nettstedet har vært rangert GRØNT for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.
-
