Det har vært mye snakk om ytringsfriheten i omtrent alle plasser mulig i løpet av de siste par ukene, fra universiteter til mediehus til Stortinget. Fra studenter til business mennesker til å cricketers til Medlemmer av Parlamentet til de på gaten som stemte på dem, tilsynelatende hver person har hatt sitt å si om saken.
Og det faktum at en slik diskusjon har pågått beviser at ytringsfriheten er i noen fare i det hele tatt. For, var den som blir truet, mange av den siste kommentarer – og kanskje til og med sine kommentatorer – ville ha blitt fjernet fra øynene av det offentlige.
Nei, dette vil skuffe mange av Dommedag forståsegpåere, men ytringsfriheten er ikke i noen reell fare. Hva som ER i fare er bare noe som – og kanskje enda mer viktig: kunsten å samtale.
Del Denne Artikkelen
Relatert Artikkel
Uenige i, ikke-Etikett
Hva MPs fra JNU sa
Sunil Ambekar: Farlig samlingen av anti-nasjonale krefter
JNU rad: ytringsfrihet + feilinformasjon, det er der vi trenger for å tegne linjen
‘Pause i India’ bevegelse
- Farene ved sletting
Cambridge Dictionary definerer en “samtale” som “(en) snakk mellom to eller flere mennesker der tanker, følelser og ideer kommer til uttrykk, spørsmål blir stilt og besvart, eller nyheter og informasjon utveksles.” Mens i ordboken modus, har vi også sett opp betydningen av ordet “uttrykk.” Det betyr “den lov som sier hva du tenker, eller som viser hvordan du føler med ord eller handlinger.”
Nå, bare kaste tankene tilbake til det du har hørt og lest over hele JNU fracas og hendelsene som fulgte i dens kjølvann. Du vil merke at det har sikkert vært noen avkorting av “lov til å si hva du tenker på, eller som viser hvordan du føler deg med ord av handlinger.” Så, i et rent bokstavelig forstand, uttrykk fortsatt en relativt fri fugl i den Indiske republikken.
Det har imidlertid vært stor grad mangler, er “samtale” på saken. For det være seg nyheter anker i studios (enten de er pakket med folk eller holdt jet svart for effekt) eller banner vinker studenter eller papir svingte medlemmer av parlamentet, knapt noen har vist noen form for hensyn til uttalelse fra den motsatte siden. De som er i favør av JNU elevenes handlinger har merket de som motsetter seg dem som “bhakts” (et begrep gang forbundet med en hengiven av Herren, og nå er ment å reflektere en lojalitet til den Hinduistiske Høyre) og “narrow-minded”, mens de mot JNU studenter er merkevarebygging dem “anti-borgere” og “venstreorienterte forrædere.” Selv media, som med sin svært navnet skal fungere som et medium for kommunikasjon, har vært å ta ganske ekstreme sider.
Det er dette ekstremisme som er mest urovekkende i dagens dag og alder. Det er en ting å si hva man tenker og føler, noe helt annet å nekte å engang tenke på at de som er mot deg kan være riktig, eller verre, å avvise uansett hva de sier som arrant tull. Og det er sistnevnte som har skjedd non-stop for et par uker nå – den ene siden sier en tape som er pyntes, andre sier det ikke var; på den ene sier at den andre er en forræder, og vice versa… Å nei, vi har ikke hatt noen mangel på uttrykk. Hva har vært iøynefallende ved sitt fravær er samtale. Hva har vært fraværende helt er den grunnleggende anstendighet om ikke å vurdere argumenter mot et standpunkt, så i hvert fall å gi det en rettferdig rettergang.
Nei, det har vært alt “er du ikke med oss, er du mot oss” for de siste ukene. Og hvis du ønsker å vite hvordan pernisiøs som kan skape en situasjon, bare spør OSS, som tok en lignende holdning før vasset ut i Irak og Afghanistan. Det er veldig godt å ha den friheten til å si noe. Men det er av liten verdi hvis ingen lytter til hva som blir sagt.
Vi kanskje aldri vil virkelig vite hva som skjedde den dagen i JNU. Men vi kan få en bedre ide av hendelser og definitivt en bedre forståelse av det, hvis partene kjemper mot hverandre om det ville bare sitte ned sammen og i stedet for å rope, bare lyttet til hverandre.
© The Indian Express Online Media Pvt Ltd