Barn leker med drager gitt til dem av afghanske lokale politifolk i en landsby i Farah-provinsen, Afghanistan, 9. desember 2012. (DoD-foto av Sgt. Pete Thibodeau, US Marine Corps/Utgitt)
Gjennom det ustanselige regnet utenfor vinduet mitt i Mumbai ser jeg i tankene mine glimt av Paghman -området, fjellene som var synlige fra alle rom i min første leilighet i Kabul . Det var våren 2006, og jeg tenkte ingenting på å sitte ute på den lille balkongen vår eller stå ved vinduene. Senere ville jeg bli advart om begge disse tingene.
I vanlige medier fremstår hendelsene i forrige uke som et plutselig skifte. Men Kabul endret seg lenge før Taliban tok over sist søndag. I mange år prøvde mange stemmer å fortelle oss at dette øyeblikket skulle komme.
Suhail (endret navn) var en av de første menneskene jeg møtte i Kabul; han ga meg min første kopp grønn te og mine første språktimer (“afghansk for personen, afghansk for pengene”). Det var bare de siste månedene jeg hørte ham snakke om å prøve å forlate Afghanistan. Jeg ringte ham dager før byen ble tatt til fange av Taliban. “De vil gjøre noe,” hadde han trygt sagt om de internasjonale styrkene som ankom hovedstaden. “De vil ikke bare la alt gå.”
https://images.indianexpress.com 2020/08/1×1.png LES OGSÅ | Soft power, Indias styrke i Afghanistan
I 2014 avsluttet International Security Assistance Force eller ISAF formelt sine kampoperasjoner i Afghanistan. Året før det forlot mange mennesker jeg kjente enten Kabul eller planla å reise. De så ingen fremtid for seg selv i byen.
Suhail var annerledes. Han reiste til utlandet for arbeidet sitt og for å studere. Og han dro alltid hjem til Kabul. Familien hans vokste, og han hadde bygd et hus for dem på en høyde. Fra hvert av vinduene var det utsikt over trær. Han hadde tilbrakt barndommen som flyktning i nabolandet Pakistan. Vi snakket aldri om det, men jeg tror han gjorde alt dette for at barna hans ikke skulle føle seg fortøyet.
Flyvrak som ligger på det ufruktbare landet i Afghanistan (Getty Images)
På bildene mine er det en tatt i Qargha, en naturskjønn kunstig innsjø en kort kjøretur nord for Kabul, der Suhail tok oss like etter Nauroz i 2006. Jeg husker latteren hans kriblet av stolthet da jeg utbrøt skjønnheten i landskapet, som jeg funnet fantastisk. Bak de ødelagte gjørmeveggene i utkanten av byen så jeg hus stige opp, som grønne skudd om våren.
Det jeg husker fra de regnfulle morgenene i 2006 er den forsiktige følelsen av optimisme. Du kan snakke om byen i fremtiden.
I memoarene In a Land Far from Home: A Bengali in Afghanistan (2015; oversatt fra den opprinnelige Deshe Bideshe) beskriver forfatteren Syed Mujtaba Ali å bo i Kabul på slutten av 1920 -tallet. Han skrev om utsikten og markedene, hjemmene og menneskene på en måte som føltes kjent for meg. For Ali var Kabul en by preget av sin uavhengighet fra britisk kolonistyre, og han misunnet Kabulis denne friheten. På den tiden implementerte kong Amanullah sin kontroversielle agenda for modernisering i Afghanistan. Da Ali publiserte memoarene sine, var det 1943. Mohammed Zahir Shah var på tronen. Han ville bli den siste kongen i Afghanistan. Like etter at han ble styrtet i et kupp i 1973, ville det komme flere tiår med krig.
For noen år siden hadde Suhails sønn blitt skutt i armen. Da hadde han vært rundt 12 år gammel, og han hadde lekt i stua da en kule kom gjennom vinduet, på avveie fra en gatekamp.
Da Suhail var sønnens alder, hadde han blitt tatt av lærerne på en piknik i klassen. De hadde dratt til Bagh-e-Bala, sommerpalasset til Amir Abdur Rahman Khan, herskeren installert av britene da de trakk seg tilbake etter den andre anglo-afghanske krigen i 1880. Den foregående volden hadde gjort Kabul skadet; britene overlot en hovedstad med ødelagte monumenter og hager til nye Amir.
Siden Kabul hadde kommet under Talibans kontroll, hadde Suhail prøvd å nå flyplassen to ganger. En gang ble han nesten fanget av et stampede, sa han. Mens jeg skriver, venter jeg på nyhetene hans. Jeg tenker på en ettermiddag i Panjshir som besøkte en annen venns familie, som snakket om motstanden mot Taliban fra dalen på 1990 -tallet. Jeg hørte snakk om motstand – små og store – fra mennesker jeg møtte i Kabul gjennom årene. Jeg hørte ikke mye fra afghanere om afghanere som ble reddet-dette var historier jeg samlet fra engelske mainstream-medier.
Afghanistan live | 
Følg siste nytt og oppdateringer
Blant de mange typer vold som afghanere står overfor, er deres sletting fra fortellinger om Afghanistan. De blir ofte beskrevet enten som edle ofre eller evige krigere. Afghanistan beskrives som en “gravplass for imperier”, eller rammen for “det store spillet”. Det er en visshetstone i slike historier-at denne slutten var forhåndsbestemt, at denne volden måtte komme. Slike historier sletter brutalitetene som utspilte seg over hele landet og i Kabul før den nåværende overtakelsen av Taliban. De sletter også selve ideen om en fremtid.
Kabul -gater
Mujtaba Ali var i Kabul da et opprør brøt ut mot kong Amanullah. Det endte med at han ble evakuert i en luftheis fra byen tidlig i 1929. Fra vinduet på flyet da det tok av, så han sin afghanske tjener Abdur Rahman løpe gjennom snøen og vinke med den hvite turbanen. “Ba aman e khuda,” hadde de sagt til hverandre i avskjed.
De samme ordene mine venner avslutter hver samtale med i disse dager. “I Guds omsorg,” sier de.
Kabul dukker opp i regnet utenfor vinduet mitt, og jeg trekker på et minne om håp som glimter som snøen som skimtet på Paghman -området. Av en Kabul forestilt av de som ser det trekke seg fra et flyvindu, som ser det på nyhetene på avstand, eller som ser det fra vinduene i hjemmene sine: en fredens by, en by med drømmere og poeter, drageflyer og barn trasker til skolen og sparker småstein på vei. Byen jeg så, en by med en fremtid.
Taran Khan reiste til og jobbet i Kabul mellom 2006 og 2013. Hennes første bok, Shadow City: A Woman Walks Kabul (2019) vant Tata Literature Live ! First Book Award og Stanford Dolman Travel Book of the Year -prisen
-
- Indian Express-nettstedet har vært vurdert GRØNN for sin troverdighet og troverdighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for sine journalistiske standarder.
-
© The Indian Express (P ) Ltd.