Lovsanger: Sanskrit-poet Rishiraj Pathak
Pāhi naḥ prāṇinaḥ mṛtyubhīterhi naḥ
(Må alt liv reddes fra frykten for døden)
Registrer deg nå . Det er gratis. Registrer deg for å fortsette å lese denne historien gratis.
Logg på hvis du allerede er registrert bruker.E-post/mobil: FortsettOR Fortsett med Facebook
Fortsett med Google Er du allerede medlem? Logg på
Sanskritdikteren Rishiraj Pathak skrev disse linjene i et dikt, med tittelen Prarthana, i slutten av 2020, da pandemien så ut til å trekke seg tilbake og luften i Delhi var ren etter måneders låsing. I april i år, da den andre bølgen begynte å feie gjennom India, testet Pathak seg positivt. I løpet av tiden han tilbrakte i karantene i Delhi fylte telefonen hans med meldinger om venner og lærere som hadde gått bort. “Vi alle sørger, og i frykt for det som skjer. Dette er en forferdelig tid, sier Pathak. I Kālo, Ham, et annet dikt han skrev i fjor, vises coronavirus som en voldsom metaforisk skikkelse kalt Kala eller Time, som vinker armene mens den danser med de levende og de døde. “Tiden har tvunget oss til å konfrontere vår dødelighet og introdusert oss for våre sjeler,” sier Pathak, 32.
Han er en av Indias lyseste unge litterater, og vinneren av Sahitya Akademi Yuva Puraskar 2020, blant Indias høyeste litterære utmerkelser, for en poesibok, Aadyonmeshah. “Arbeidet hans kommer fra et sted av ærlighet og er følgelig eksepsjonelt. Hans forståelse av musikkens nyanser gir diktene hans en lyrisk kvalitet, og dette gjør ham til en komplett pakke å jobbe med på tvers av ulike kunstneriske disipliner, sier Payal Ramchandani, en danser i London, som ofte har samarbeidet med Pathak og for tiden jobber på en forestilling basert på Kālo, Ham.
https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png
”Folk tror at fordi jeg er en sanskritdikter, er jeg en relikvie fra den vediske tidsalderen. Sannheten er at jeg bruker skjorte og bukse, så vel som dhoti-kurta, sier Pathak. I Aadyonmeshah viser han tradisjonell ærbødighet i dikt som berømmer hans guruer og hans moderland, men det er også lekne eksperimenter som en Facebook-chat i vers. “Da rishier streifet rundt i skogene i det gamle India, var sanskrit kommunikasjonsspråket. Tradisjonen med å lære sanskrit har ikke brutt selv om den har redusert. Få mennesker snakker det i dag, men på universiteter som underviser i emnet, kan du fremdeles høre cricketkommentarer på sanskrit, sier han. Sanskrit poesi tar for seg en rekke virkeligheter, fra skjønnhet uttrykt gjennom Śṝṅgāra rasa til humoristiske episoder i Hāsya rasa. & # 8220; Hver skribent gjør sitt eget inntrykk. Jeg liker å skrive om naturen, & # 8221; sier Pathak.
Sanskrit inntar en todelt posisjon i den moderne indiske psyken. Det er språket i noen av landets eldste og rikeste tekster og roten til mange regionale morsmål, men mindre enn en prosent av befolkningen er kjent med det. Selv om Uttarakhand har gjort sanskrit til det offisielle språket, må du reise til Karnataka for å finne den eneste indiske landsbyen, kalt Mattur, der sanskrit brukes i hverdagssamtaler. “De fleste av studentene, som tar sanskrit på college, gjør det fordi de ikke fikk opptak til noe annet kurs. Bare et lite antall er oppriktig interessert, “sier Pathak, som er assisterende professor ved Sanskrit-avdelingen ved Delhi Universitys SPM College.
Han ble trukket til sanskrit fordi han, i en alder av åtte, drømte at guden Krishna ønsket at han skulle studere Sāmaveda, en hellig bok med sang og melodier. Født og oppvokst i Delhi, ble Pathak hjemmeundervist av foreldrene sine – Narayan og Suneeta Pathak, som ønsket at han skulle studere tekster om indisk kultur ved siden av vanlige fag – men de kjente ikke sanskrit, der vedaene er skrevet. “Rishiraj var trofast fra barndommen, men da han fortalte oss om drømmen, følte jeg at han brukte religion som en unnskyldning for ikke å studere. Faren hans var imidlertid sikker på at han en dag ville bli en god lærd, sier moren.
Pathak ønsket å lære sanskrit gjennom den muntlige tradisjonen med vedisk sang, kalt Guru Mukh Parampara. Etter flere måneders leting fikk faren, en lærer selv, vite om Shri Guru Gangeshwaranand Chaturved Shodh Sansthan, en skole i Nasik, Maharashtra, som lærte de fire vedaene i denne eldgamle tradisjonen. Pathak dro hjemmefra og brukte det neste halvannet året på å studere Skriftene. “Den lyriske poesien og sangene til Samaveda tiltrukket meg og beseglet min kjærlighet til sanskrit,” sier han. Sanskrit undervises i mange vanlige skoler i landet på ungdomsnivå, pensum fokuserte mer på å huske grammatikk for å bestå eksamen enn å utvikle interesse for faget. “Selv historiene i sanskrit lærebøker er glemmelige. Det burde være historier om Arthashashtra og gammel indisk historie for å inspirere barns nysgjerrighet, sier Pathak.
Han syntes ikke det var vanskelig å bo hjemmefra i ung alder. “Fra begynnelsen likte jeg å være alene og hadde nesten ingen venner på min alder. Mitt vennskap med foreldrene mine var veldig sterkt og vidwaan (intellektuelle), som besøkte huset vårt og var 40-50 år eldre for meg, var mine nærmeste følgesvenner. Dosti yaari mein ruchi nahin hai, ”sier han. Det var da han begynte på vanlig skole i klasse IX at Pathak skilte seg ut blant sine jevnaldrende som gutten som utmerket seg på sanskrit, hadde briller og på Vasant Panchami dukket opp i en dhoti. “Jeg pleide å tro at guttene, som gjorde narr av meg, var tåpelige, og hvis jeg brydde meg om dem, ville jeg ikke vokse eller utvikle mitt intellekt,” sier Pathak. Han fortsatte å gjøre det bra på sanskrit, og toppet seg i sin eksamen og etterutdannelse i faget fra Hindu College, Delhi University. For sin doktorgrad skrev han en avhandling med tittelen “A Comprehensive Study on the Phonology, Semantics and Musicology of the Sāmavedic Accents”.
Pathak hadde begynt å skrive poesi da han var rundt ni, for det meste hindi bhajans og sanger i lovprisning av Gud. Da kommandoen hans over sanskrit vokste, ble det hans uttrykksspråk. Gjennom årene har hans sosiale samvittighet dukket opp i dikt som på Nirbhaya, en kvinne som ble gjengevoldtatt i en buss i bevegelse, og en ode til Delhi gjennom 110 shlokas som sporer byens historie. Pathaks poesi er også preget av sterke rytmer og kan bli sunget. «Familien min har en dyp musikktradisjon. Da jeg pleide å komme hjem fra skolen, så jeg faren min sitte med et harmonium. Jeg ville raskt friske meg opp og få frem tabla for å følge ham, uten å vite hvor lenge vi ville spille. Mens andre barn ønsket å være leger og ingeniører, drømte jeg om å være musikkomponist, sier han. Opprinnelig opplært av faren i Rasiya folketradisjon, som tilhører Braj-regionen, landet Krishna, studerte Pathak indisk klassisk musikk ved Gandharva Mahavidyalaya i Delhi og trente også blant annet i tabla og Kathak.
“Rishiraj er en veldig nysgjerrig person og entusiastisk over å ønske å lære mer. For en dansefestival fikk vi en sanskritkuppel, og hver danser skulle tolke den på sin egen måte. Jeg ba Rishiraj skrive noe som ville komme før disse fire linjene. Jeg ble overrasket over det han skrev, for det var ikke bare poetisk og vakkert, men også umulig å skille seg ut med stil fra den originale kuppelen som ble skrevet for tusenvis av år siden, ”sier Arushi Mudgal, en Odissi-danser.
< p>Hver søndag, før pandemien, arbeidet Pathak med å spre kunnskap om indiske tradisjonelle tekster. Huset hans ville være fylt med hjemmearbeidere, arbeidende mennesker og barn fra lokaliteten som ønsket å høre ham snakke om tekster som Bhagavad Gita, Upanishad og Ramayana. “Jeg oversetter kunnskapen som finnes på sanskrit til hindi, slik at lokalbefolkningen kan bli interessert i vår eldgamle arv,” sier han. For mer seriøse disipler, som kobler seg til Zoom, holder han leksjoner i blant andre Natyashashtra.
Pathak jobber også med sitt neste store prosjekt, et dikt om de krenkede kvinnene i sanskritlitteraturen, Draupadi, Sita og Shakuntala. ”Fordi jeg har studert Valmiki, har jeg et problem med Ram. Han var en god konge, men ikke en god mann. Jeg er feminist og vil gjerne skrive om den regressive måten menn i indisk kultur ser på kvinner, sier han. Kvinner blir ikke undervist i de hellige mantraene i den indiske tradisjonen, som Pathak har bestemt seg for å bryte ved å tilby å undervise sanskritmantraer til sine kvinnelige studenter ved Delhi University. “Sanskritam er et nøytralt kjønn, noe som betyr at verken kvinne eller mann dominerer,” sier han.
Dagen Pathak mottok samtalen med beskjed om at han hadde blitt valgt til Sahitya Akademi Yuva Puraskar, var det Shiv Ratri og han var opptatt med puja hjemme hos ham. «Jeg hadde helt tømt vann over Shivas avgud da telefonen ringte. I løpet av de neste timene ringte det mange ganger da seniorforfattere og poeter tok kontakt. Jeg er overveldet over at mitt harde arbeid med å skrive poesi på sanskrit blir verdsatt av så mange mennesker, sier Pathak.
-
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GRØNT for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.
-
© The Indian Express (P ) Ltd