«Gjøremålslisten er å øke etterspørselen via en eksporttankegang, og gjøre arbeidskraft mer attraktiv»: Sajjid Chinoy

På hva den økonomiske agendaen til den nye regjeringen bør være

Ved å velge hvilke reformer som skal følges og hvor man skal bruke politisk kapital, er det avgjørende først å identifisere hva den bindende begrensningen for høyere vekst er. På den måten er det nøkkelen å starte den private investeringssyklusen. Mye av investeringene vi har sett siden pandemien har vært offentlige investeringer. Oppmuntrende nok har bruttoinvesteringer i fast kapital økt fra 31,5 prosent av BNP til 33,5 prosent av BNP de siste årene, men mer enn halvparten av dette har kommet fra offentlige investeringer, sentralt og statlig, og resten har kommet fra eiendom. Offentlige investeringer kan gjøre det tunge løftet i ytterligere ett eller to år, men gitt skattemessige og offentlige gjeldsbegrensninger, må de reduseres. Og private capex må ta dens plass.

Spørsmålet er da, hvorfor har ikke bedriftsinvesteringene tatt seg sterkere? Balansene er veldig sterke, bedriftens gjeld er nede, overskuddet har vært sunt. Så hvorfor har ikke bedriftens capex økt?

Min oppfatning er at bedrifter trenger mer etterspørselssynlighet før de investerer med mer overbevisning. Hvor viser etterspørselsutfordringen seg? Det har heller ikke vært kapasitetsutnyttelse for produksjon, som har vært intervallbundet på 74-75 prosent nivåer, eller myk kjerneinflasjon har blitt tatt vare på, noe som tyder på at bedrifter ikke har mye prissettingskraft. Det har vært en nominell salgsvekst som, selv om den har tikket opp, forblir ensifret. Dette er tydelige tegn på at bedrifter trenger mer etterspørselssynlighet for å investere. Dette forsterkes av det som skjer globalt. Kina sitter på massiv overkapasitet og eksporterer denne overkapasiteten til resten av verden. For eksempel er Indias bilaterale handelsunderskudd med Kina fortsatt høy på 2,4 prosent av BNP. Dette øker ganske enkelt etterspørselssynligheten som er absolutt nødvendig for bedrifter å investere.

Annonse

Hvis vi vil at bedriftsinvesteringene skal ta seg opp, i et miljø der offentlig sektor til slutt må trekke seg tilbake, må etterspørselen komme fra privat konsum og fra eksport. I løpet av de siste 10 årene har regjeringen jobbet med suksess på tilbudssiden – fra bankbalanser til konkurs og infrastruktur. Nå bør fokuset være å strukturelt øke etterspørselen, i form av forbruk og eksport, fordi det vil utløse en privat investeringssyklus og så kommer du inn i en god syklus.

Om hva som skal til for å øke privat forbruk og arbeidskraftens rolle

I løpet av de siste fem årene har forbruksveksten i gjennomsnitt vært på rundt 4 og en 1/2 prosent, og det er viktig å øke den. Over en hvilken som helst tid følger forbruk inntektsvekst, og derfor vil økt forbruk på mellomlang sikt uunngåelig komme ned til å øke antallet og kvaliteten på jobber.

En måte å analysere oppgaven foran er å dekomponere BNP i kapital, arbeidskraft og total faktorproduktivitet (TFP). Indias befolkning i arbeidsfør alder har steget raskt de siste tiårene, og likevel har bidraget fra arbeidskraft til BNP de siste 25 årene vært mye under det, noe som antydes av veksten i befolkningen i arbeidsfør alder. Det betyr at arbeidskraften har gått under vekten de siste to tiårene. Så dette har vært en langvarig utfordring. Dette gjenspeiles også i den økende kapitalintensiteten i økonomien fra ca. 2005. Hvis du ser på industrien i ASI-dataene (Annual Survey of Industries), har kapital-arbeidsforhold vært konstant stigende. Tilsvarende, hvis man ser på eksportkurven vår de siste 20 årene, har andelen arbeidsintensiv eksport redusert og andelen kapitalintensiv eksport økt.

Så for meg er det den mer grunnleggende utfordringen politikerne står overfor. Hvordan kan politikken rette opp balansen mellom kapital og arbeidskraft? Hvordan kan vi gjøre arbeidskraft til en mer attraktiv produksjonsfaktor. For å svare på disse, må vi først svare på hvorfor har indisk kapital unngått arbeidskraft? Hvor mye [av dette] har med utdanning, ferdigheter og menneskelig kapital å gjøre? Hvor mye av dette er friksjoner som bedrifter møter ved ansettelser og oppsigelser? Hvor mye av dette er insentivene som gis til kapital kontra arbeidskraft? For meg er det kjernen i saken. Strukturelt økende forbruk betyr å gjøre veksten mer arbeidsintensiv, noe som betyr å gjøre arbeidskraft til en mer attraktiv produksjonsfaktor.

Annonse

Om strukturelt å øke etterspørselen gjennom eksport

Mens vi har diskutert privat forbruk, kan jeg ikke understreke eksportens rolle nok. Det har bare vært 13 økonomier siden andre verdenskrig som har vokst med syv prosent eller mer i 25 år. En ting hadde de alle til felles: sterk eksportvekst. De utnyttet etterspørselen som den globale økonomien tilbød. Med andre ord, ingen økonomi har vokst raskt i en langvarig periode uten sterk eksportvekst.

Derfor bør Indias ambisjon være å vokse med syv prosent eller mer de neste 25 årene. Og vi må utnytte eksportmuligheten. Dette er riktignok et mye tøffere globalt miljø. Vi ser mye mer avglobalisering. Vi ser økonomisk balkanisering. Vi ser aggressiv bruk av industripolitikk fra USA for å prøve å sette produksjonen tilbake til seg selv. Dette er et ganske fiendtlig miljø for fremvoksende markeder å øke sin eksport i. Men det er også mange muligheter.

Les også | Balkanisering, Shanghaied, Bangalored … er du kjent med disse toponymene?

Kina har gått over til ny tidsalder, kapitalintensiv produksjonseksport – solcellepaneler, elektriske kjøretøy og lignende. Ved å gjøre det har den frigjort plass i arbeidsintensiv produksjon med lavere ferdigheter, som tekstiler, lær, klær, edelstener og smykker og plast. Vi burde fylle den plassen. I mellomtiden, på tjenestesiden, er India i ferd med å bli en global leder, og vi må konsolidere denne fordelen. Det er derfor fortsatt muligheter for arbeidsintensiv eksport. Det er nøkkelen.

Når jeg snakker om å øke etterspørselen strukturelt, mener jeg to ting: For det første å gjøre arbeidskraft til en mer attraktiv produksjonsfaktor, som vil øke sysselsettingen og forbruket, og for det andre å opprettholde en eksporttankegang for å øke vår globale konkurranseevne, for å gjøre eksport til en vedvarende kilde. av etterspørselen. Sistnevnte vil involvere hele økosystemet, fra spesielle økonomiske soner (SEZ) til importtariffer og valutakurs.

Annonse

Om pengepolitikkens rolle i dette miljøet

Vi må erkjenne at det er grenser for sykliske virkemidler. Pengepolitikken spilte en svært viktig rolle i å lede oss gjennom pandemien. Men nå er tiden inne for å sikre at inflasjonen forblir lav og stabil. Dette vil både sikre makroøkonomisk stabilitet og øke husholdningenes kjøpekraft, spesielt i bunnen av pyramiden.

Den gode nyheten fra sentralbankens perspektiv er at kjerneinflasjonen har avtatt jevnt og trutt. Men matvareveksten har vært i gjennomsnitt åtte prosent det siste året. Det betyr noe fordi det er 46 prosent av kurven og former inflasjonsforventningene. Heldigvis forventes monsunen å være frisk i år, og det burde hjelpe, selv om den har en ustabil start.

Men RBI må ha mer overbevisning om at matinflasjonen er på vei ned, slik at overordnet inflasjon kan holde seg nær fire prosent mer bærekraftig. Da tror jeg det kan åpne seg litt rom for pengemessige lettelser. Men nøkkelen til å øke etterspørselen mer strukturelt, gjennom reformer, er ikke å måtte stole for mye på penge- og finanspolitikken, som er mer sykliske verktøy.

Til slutt, selv om vi fokuserer på sysselsetting, forbruk og eksport, må India finne trøst fra det enorme spranget vi har tatt de siste 10 årene på institusjonalisering av makroøkonomisk stabilitet – fra å bygge en kiste av valutareserver, til å implementere et inflasjonsmålsregime, til å øke skatteinntektene med kombinert skatt/BNP som sannsynligvis oversteg 18 prosent for første gang i fjor. I en verden med støt gir dette India sårt tiltrengt rustning for å holde seg sikker.

Flere premiumhistorier