To år etter at Russland startet sin fullskala invasjon av Ukraina, har timevis artilleridueller, luftangrep og kamper i landets øst og sør gjort den mer enn 600 mil lange frontlinjen til en arret grense. Deler av den kan være ubeboelig i årevis, om ikke tiår. Landsbyer og byer blir ødelagt. Felter utvinnes. Veier er knapt gjenkjennelige.
Men som klamrer seg til vraket av hjemmene deres og hjembyene, er innbyggere som nekter å forlate. Bæret av frivillige som leverer hjelp og sine egne kampherdede overlevelsesinstinkter, fortsetter de med livet i en uendelig utholdenhetsprøve. Årsakene til at de blir værende er mange: for å ta vare på funksjonshemmede familiemedlemmer, for å passe kjæledyr eller husdyr eller, rett og slett, deres kjærlighet til hjemmet.
Men i enklaver der dunkene fra artilleriet fungerer som hvit støy, er krig aldri langt unna.
Annonse
I den sørlige havnebyen Kherson og landsbyene rundt den har innbyggerne tålt måneder med russisk okkupasjon, en forkjølelse vinter uten elektrisitet og en uendelig byge av artillerigranater.
Noen dro etter den første russiske okkupasjonen og returnerte i november 2022, etter at Ukrainas militær tok byen tilbake, men ukentlige evakueringer fortsetter. Khersons nåværende befolkning er rundt 60 000. Før krigen bodde det nesten fem ganger så mange mennesker der.
Hundrevis av mil øst for Kherson, i Ukrainas Donetsk-region, er en landstrekning definert av bølgende åser og slagghaugene fra gruvene som sprer landskapet. Til tross for ekkoet av krig, fortsetter kullgruvene i området å operere, akkurat som de har gjort siden 1800-tallet.
Dypt i en gruve nær byen Pokrovsk, 21 mil fra fronten, hadde Volodymyr Kyrylov krigen på hjertet selv om han ikke lenger kunne høre beskytningen 2000 fot under bakken.
Annonse
«Hvordan kunne jeg glem krigen der nede, hvis jeg har min familie, barn og min mor, som er alene, der oppe?» han sa. «Jeg prøver å fullføre arbeidet mitt så raskt som mulig, og så kommer jeg tilbake til overflaten igjen og ringer for å sjekke inn med dem.»
Nordover i nærheten av Kharkiv, 6 mil fra frontlinjen, bor innbyggerne innenfor rekkevidde av Russlands dødelige artilleri. I fjor høst ventet Halyna Stychnykh (78) på Røde Kors-teamet foran huset hennes i landsbyen Iziumske. Buntet i en tykk frakk holdt hun godt fast i en konvolutt med de personlige dokumentene hennes.
Med krigen på dørstokken, hadde hun tatt avgjørelsen som noen ukrainere som bor mellom kanonene fortsatt ikke er i stand til å ta: å dra. “Vi tok fire poser,” sa hun om dagen da hun flyktet fra byen som hadde vært hennes hjem i 50 år. «Vi tok bare klær. Alt annet er etterlatt.»
Ukrainske soldater omtaler noen av de sivile som blir igjen, synlige fra spaltene i deres pansrede kjøretøy og skyttergravslinjer, som «de som venter». Uttrykket blir sett på som en graving på muligheten for at disse ensomme innbyggerne faktisk venter på at russiske tropper skal ankomme.
Annonse
I det sørlige Ukraina, der håpet om en ukrainsk motoffensiv endte i fiasko, er frontlinjen bare 6,5 km fra byen Huliaipole. Rundt 1500 innbyggere er igjen, og på en kald dag sent i fjor var Halyna Lyushanska, 79, den eneste pasienten på byens mishandlede sykehus.
Lyushanska sa at hennes eneste inntekt er pensjonen hennes, omtrent 100 dollar i måneden. Hun jobbet en gang på en hestegård, men nå har hun og hennes 50 år gamle datter, som passer på henne, mistet de fleste av dyrene og husdyrene sine. Uvillige til å dra, er de motvillig avhengige av hjelp fra regjeringen og frivillige for å holde seg varme.
«Ordføreren hadde lovet paller for oss å varme opp om vinteren,» sa hun fra sykehussengen. Tjenestemenn lover alltid hjelp, sa hun, men «Jeg hadde aldri ventet noen hjelp; Jeg vet at det bare er løgn.»
Når krigen i Ukraina går inn i sitt tredje år, vet hun at hverdagen for henne, og for andre sivile som forblir i skyggen av frontlinjen, bare vil vokse mer desperat.
Annonse
Men innbyggerne sa at uansett hvor lenge det varer, hvor mange granater som avfyres, hvor mange kalde vintre som går, vil det alltid være de som blir værende bundet til hjemmet.