Nevromangfold på jobb

Ronny hadde Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) som fikk ham til å slite med krav til tidsstyring og organisatoriske ferdigheter på skole og høyskole, da disse områdene uunngåelig er designet for nevrotypisk læring. Da han begynte å jobbe i et PR-byrå, var han spent på å starte på nytt, da han alltid hadde hørt at han hadde gode «folkeferdigheter» og jobbprofilen lovet en god del reise, noe han elsket. Det han imidlertid ikke var klar for var måten arbeidsområdet hans ikke ga noe rom for hans nevrodivergens. Som han forklarte, “Jeg ble pålagt å sitte på stolen min hele tiden, svare på endeløse e-poster, følge med på de slakke meldingene, og på slutten virket det som om jeg jaget halen min rundt og rundt.” Hvis ikke det var ille nok, ble det stadig slengt nedsettende bemerkninger mot ham for sensomhet, noe som immobiliserte ham ytterligere. De fleste med nevrodivergens vokser opp med ydmykelse, og som Ronny sa det, “med en følelse av å skuffe alle rundt seg som firkantede knagger som dyttes inn i runde spor.” Han prøvde å dempe fortvilelsen ved å feste sent eller spille videospill i det uendelige, noe som påvirket arbeidssituasjonen ytterligere frem til den tiden han ble “utbrent, forkullet og revet av min verdighet.”

Sara identifiserte seg som autist og “nevroqueer” og kom inn i et dataingeniørfirma etter college. Det hun imidlertid ikke var klar for var det enorme antallet møter hun måtte delta på hver dag, den åpne arbeidsplassen der alle hele tiden snakket og samhandlet med hverandre. Hun elsket arbeidet, men det sosiale aspektet ved jobben hennes gjorde henne utslitt. “Hver dag kommer jeg tilbake utarmet som om jeg har kommet tilbake fra en krigssone,” sa hun. Hun begynte å bli syk gjentatte ganger, og det ble så ille at hun måtte forlate jobben med konklusjonen: «Jeg er bare ikke egnet for jobb, det er noe galt med meg.»

Historisk har psykiatrien patologisert, medikalisert nevrodivergens som en sjekkliste over mangler, forsinkelser og dysfunksjoner som barn med ADHD, autisme og lærevansker kan leve med. Et flertall påtvinger fortsatt denne praksisen, og likevel er det noen som har tatt et skritt foran og har blitt en del av nevrodiversitetsbevegelsen som ikke ser på nevrodivergens som en lidelse som skal fikses, men en annen måte å være og leve i denne verden på. Noen skoler og høyskoler over hele verden har tatt i bruk ulike innovative pedagogikk og sett barna deres trives. På samme måte har foreldre som har drevet bevegelsen vært sterke talsmenn for å gjøre hjem og offentlige rom trygge for alle og ikke bare nevromoriteten. Men hva gjør vi når disse ungdommene vokser opp, blir voksne og begynner å jobbe? Utbredelsen indikerer at i et arbeidsområde på 50 personer vil det være rundt to til tre personer med ADHD og minst én med autisme. Så vi har mange Ronnies og Saras som navigerer seg frem i en lite imøtekommende nevrotypisk verden, og bærer byrden av feil, mens det faktisk er verden som har mislyktes i å holde dem trygge.

Annonse

Nevrodiversitet, sosial rettferdighet og menneskerettigheter

Hver person fortjener å leve et liv med verdighet og respekt. Når det gjelder nevrodivergente mennesker, er det alltid en antakelse og forventning som de møter fra barndommen, at bare hvis de prøvde hardt nok eller presset seg selv litt mer, kan de bli som alle andre, dvs. nevrotypiske. Det presser dem til å maskere eller det som nå kalles adaptiv morphing, som en overlevelsesferdighet, i møte med en truende verden. Det kan imidlertid være lammende ettersom all energien deres går til å late som om de passer inn i en nevronormativ verden. Det kan føre til psykiske utfordringer som depresjon og angst. Det er ikke noe galt med Ronny eller Sara, da det er deres menneskerett at de blir forstått og anerkjent for den de er i stedet for den de forventes å være. Det største problemet med forestillingene om nevronormativitet er at det forplanter seg at det er en “normal” sinnstype som ender opp med å stigmatisere alt som er atypisk. Vi må stille spørsmål ved dette – hvem tjener det, hvem drar nytte av det og hvem gir det privilegium? På den annen side, hvem berøver det verdighet, hvem blir usynliggjort? Spørsmålet er hvilke skritt vi kan ta i arbeidsområdene våre for å gjøre det mer trygt for nevrodiversitet?

Anerkjennelse – Å respektere mangfold betyr å sørge for at folk blir anerkjent til tross for deres forskjeller. Der Ronnys innovative ideer og evne til å knytte bånd til mennesker blir verdsatt og han får lov til å spille på sine styrker i stedet for konstant trakassert for å slite med tidsstyring. Hvor Sara er i stand til å søke ensomhet for å jobbe med sine kreative prosjekter uten skyld eller frykt for å bli dømt eller diskriminert for ikke å være sosial. Hvor folk kan snakke åpent om sin nevrodivergens uten å skamme seg eller bli avvist som “rare”. I organisasjonen vår praktiserer vi “nevrodivergensstolthet” og vårt motto er: “Hver person er kablet og inspirert annerledes” samtidig som vi opprettholder strenghet og kvalitet på tjenestene våre.

Ansvarlighet — Vi er alle mennesker, og vi roter alle sammen på jobb fra tid til annen. Hvordan kan vi hente inn og la andre ta med seg sitt beste på jobb? Hvordan kan vi praktisere ekspansiv ansvarlighet? Systemisk urettferdighet er endemisk for mennesker som har møtt undertrykkelse som de som lever med funksjonshemming eller nevrodivergens, skeive mennesker, kvinner og så videre. Hvordan kan vi veve inn ekspansiv ansvarlighet slik at når noen roter til, kan vi ha samtaler som opprettholder respekten og verdigheten til personen og invitere byrået? På samme måte, hvilke prosesser kan settes på plass, akkurat som Vishakha-retningslinjer og PoSH i organisasjoner, slik at det kan være oppreisning mot trakassering?

Alliert – Det kan være liten skepsis til nevrodivergens som “mollycoddling” unge mennesker og som en “new age mote.” Nevrodivergens har alltid vært der, men ikke anerkjent, og dette var menneskene som ble avvist som “late”, “kan ikke holde seg til en jobb”, “uansvarlige” og “upålitelige” før vi mistet dem til avhengighet, internalisert skam, eller selvmord. Ronny og Sara har begge valgt å jobbe i mindre oppsett som stemmer overens med deres verdier. Jeg spurte dem om de hadde noen meldinger til unge mennesker med nevrodivergens. Sara sa: “Du må være din egen advokat, kjempe dine kamper for mangfold, men ikke ta verdens tull og tull personlig.” Og Ronnys ord var: “Se etter glede i det dere gjør, støtt hverandre og finn deres allierte.”

Annonse

I april, når vi feirer Autism Acceptance Month, la oss forplikte oss til å gjøre arbeidsområdene våre inkluderende og trygge, og hvor vi jobber med nevrodivergente sinn i stedet for mot dem.

Shelja Sen er en narrativ og familieterapeut, forfatter, medgründer av Children First. I denne spalten kuraterer hun kunnskapen til barna og ungdommene hun har æren av å jobbe med. Send henne en e-post på shelja.sen@childrenfirstindia.com

Flere premiumhistorier