Indias første kvinnelige Rohingya-utdannet: Navn til nasjon, hun godtok alle endringer for å lære leksjonene sine, tjene sin “frihet”

Hun måtte endre navn; hennes ‘hjem’; hennes alder; hennes land – to ganger, med en tredje sannsynligvis senere i år; lære nye språk; og assimilere seg i nye kulturer. Alt på grunn av hennes omstendigheter.

Og livets to konstanter Tasmida Johar, 26 – en rohingya-flyktning fra Myanmarsom flyktet til nabolandet Bangladesh Cox’s Bazar, som huser verdens største flyktningleir for å unnslippe forfølgelse i landet hennes, og deretter videre til India for å forfølge drømmen om utdanning – familien hennes holder seg nærmest hjertet. #8217;s omstendigheter, og troen på at utdanning er en enveisbillett til “frihet”.

Anbefalt for deg

I desember 2022 ble Tasmida den første kvinnelige Rohingya-utdannet i India. Bevæpnet med en B.A. (P) grad gjennom åpent universitet under Delhi University, Tasmida venter nå på et bekreftelsesbrev fra Wilfrid Laurier University, Toronto. Hun reiser sannsynligvis til Canada i august.

«Jeg er faktisk 24, men UNHCR-kortet mitt sier 26. I Myanmar øker rohingyaforeldre vanligvis alderen vår (jenter’) med to år, slik at vi kan giftes bort tidlig. Det er tøft å gifte seg etter 18,» sa Tasmida, som faktisk ikke er fødselsnavnet hennes.

Les |Møt Tasmida, den første rohingya-jenta som tok eksamen i klasse X i India

«Mitt navn er Tasmeen Fatima. Men du kan ikke ha et Rohingya-navn for å studere i Myanmar; du må ha et buddhistisk navn, så jeg måtte endre mitt,” sa hun til The Indian Express.

«For folk i Myanmar burde rohingyaene rett og slett ikke eksistere. På skolen ville det være egne klasserom for oss. I eksamenssaler sitter vi i de lengste benkene. Opp til klasse X, selv om du topper, vil ikke navnet ditt vises i merittlisten. Hvis en rohingya ønsker å gå på college, så må du reise til Yangon (landets tidligere hovedstad), så studenter blir sjelden uteksaminert.

“Men selv om du blir uteksaminert, ville du’ 8217;ikke få jobb fordi vi ikke er ansatt i offentlige kontorer, som er den primære kilden til sysselsetting (i Myanmar).»

Og, la hun til saklig, «du kan ikke stemme».

Annonseopinion |To år etter Myanmar-kupp: La oss ikke glemme rohingya-flyktninger som driver til sjøs

Rohingya-jenter, sa hun, dropper ut av skolen i Myanmar etter klasse V av mange grunner: «Vi fikk ikke lov til å bruke hodeskjerf i skole, eller til og med på veier eller offentlige rom. Innenfor samfunnet ville det å utdanne jenter utover dette (klasse V) bli misfornøyd – folk ville si: hva hvis datteren din blir kidnappet, hvorfor går hun på skolen, hvordan skal hun gifte seg, hvorfor går hun ut?

I løpet av årene sa Tasmida imidlertid at foreldrene hennes var fast bestemt på å få henne utdannet – “fordi de visste at dette var den eneste måten å unnslippe omstendighetene våre”.

Tasmida er den femte av syv søsken, og den eneste datter. Hennes eldste bror er den eneste Rohingya-utdannet i India og jobber som helsekontakt for UNHCR i New Delhi og oversetter for samfunnet. De andre søsknene jobber som daglønnstakere hos faren i Delhi.

Annonse

Tasmidas familie flyktet fra Myanmar i 2005, da hun var syv, etter at faren hennes ble plukket opp flere ganger av Myanmar-politiet og sendt i fengsel – familien bodde i Cox’s Bazar. “Min far fikk ikke laget UNHCR-kort der – han håper alltid at situasjonen i Myanmar vil forbedre seg og at vi vil reise hjem.”

Mens mange Rohingya-barn fikk skolegang i Kutupalong-leiren – som sies å være verdens største flyktningleir – ga det Tasmida muligheten til å melde seg på en lokal skole ved å bo utenfor. «Men de godtok ikke utdanningen (opp til klasse III) jeg hadde fått i Myanmar. Jeg måtte starte på nytt fra klasse I.»

Må leses |Fra Siachen til Sudan beviser kvinnelige hæroffiserer at ingen oppdrag er umulig

Hun studerte til klasse VI i Bangladesh. I 2012 flyktet familien nok en gang – denne gangen til India, og denne gangen uten synlige utsikter til å returnere “hjem”. Og denne gangen søkte og fikk de flyktningkortene sine. Opprinnelig ble Joharene sendt til Haryana og bodde i en flyktningleir. I 2014 kom Tasmida til Delhi med to av brødrene sine og bodde hjemme hos en slektning og fortsatte på skolen. De andre ble med henne like etter.

I 2016 melde hun seg inn i klasse X på en skole i Delhi’s Jamia, drevet av en ideell organisasjon.

Nok en gang måtte Tasmida utdanne seg på nytt, lære et nytt språk, en ny kultur. Hun er nå flytende i hindi, bengali og urdu, og har blitt undervist i engelsk.

Annonse

Mens hun ønsket å bli advokat, “da jeg søkte om eksamen ved Jamia, sa de siden jeg var rohingya, ville jeg trenge tillatelse fra innenriksdepartementet”. Til tross for gjentatte forsøk klarte hun ikke å få det til. Så, sa Tasmida, hun gjorde det nest beste – hun studerte statsvitenskap, historie og sosiologi gjennom åpen skole.

Hun mottok DAFI-stipendet for flyktningkvinner, gitt av UNHCR i samarbeid med den tyske regjeringen, for å fullføre studiene i India.

Annonse Les også |Amar Jiban, historien om en bengalsk kvinne hvis leselyst førte til en feministisk revolusjon

I fjor var Tasmida en av 10 flyktningstudenter valgt ut under et program drevet i fellesskap av UNHCR og utdanningsappen Duolingo for å studere i utlandet. Programmet vil hjelpe 10 flyktningstudenter fra India – syv afghanere og tre rohingyaer. Når hun når Canada, må Tasmida omskole igjen. «Jeg må ta eksamen igjen, men jeg har ikke noe imot det. Alt jeg ønsker er å reise til utlandet slik at omstendighetene våre kan bli bedre,» sa hun.

Historien hennes har vært en inspirasjon i Rohingya-leiren i Delhi. «Etter at jeg fikk DAFI-stipendet, og nå Duolingo-programmet, har rohingya-foreldre og barn innsett hvordan utdanning kan være en billett til frihet. Woh sab bahut padhne lag gaye hai (de har alle begynt å studere hardt),» sa hun.

Annonse

Tasmida trener selv flere rohingya-jenter. I leiren sørget hun for at de fleste kvinner nå i det minste vet hvordan de skal signere navnet sitt og fortelle mobilnumrene sine.

“Etter jordskjelvet i Tyrkia viste jeg moren min nyhetene, og hun ble veldig rørt,” sa Tasmida. «Hun hadde to gullarmringer da hun kom til India; de ble oppbevart i nødstilfeller. Hun solgte ett armring for operasjon.»

Moren hennes, Amina Khatoon, 56, solgte det andre armringen for 65 000 Rs. Hun kjøpte tørr frukt, gensere, klær og dro til den tyrkiske ambassaden i New Delhi for å levere dem til jordskjelvofrene.

Les også