“Se, er det ikke en ugle som sitter der, på den balkongen på skjermen?” spurte vennen min meg. Jeg så på hvor hun hadde pekt på og ja, der var det. En perleugle med rolig ansikt, lukkede øyne, mediterer dypt under markisen, det hjerteformede hodet stukket inn i haken. Det var noezen og rolig med fuglen – den så ut som en eremitt som mediterte i hulen sin. Den ble værende der hele dagen (vi fortsatte å sjekke den), og åpnet av og til øynene søvnig før den slumret igjen. Balkongen ga et perfekt tilfluktssted fra kråker og tre-paier som ville ha hektet og mobbet den hvis de hadde sett den.
“Det blir nok på jakt i kveld,” sa jeg. Noe det kanskje hadde gjort, men neste morgen til vår glede var den tilbake der, dypt inne i yogisk meditasjon. Bare å se på det satte liksom tonen for ferien – rolig, avslappet og tilbakelent. Den var borte den tredje morgenen og kom ikke tilbake, men den kunne ikke gitt oss en bedre velkomst tilGoa – hvor jeg var glad for å være tilbake igjen etter et par måneder. I respekt for det, kalte jeg det Tyto palmas (Tyto er dets generiske navn og “palmas” etter 'Las Palmas', stedet vi bodde på).
Anbefalt for deg
Når dagene gikk, fant jeg igjen at fugler, som oss, lever et ganske rutinemessig liv : Da solen kom opp, flyr en liten familie av mindre skarv over, på vei sørover, av og til etterfulgt av en hes kvekende svartkronet natthegre. På den bønnestengelaktige kokosnøttentreet ytterst i hagen, et par svartknutede flamebacks (gullryggede hakkespetter) ville korketrekker rundt stammen, øynene deres lyse og spørrende, før de fløy av gårde med en klingende latter. De dukket opp igjen om kveldene, og ved en anledning klemte en singel seg fast på den lille håndflaten rett foran balkongen min, og skremt av nærheten fløy raskt av gårde. Djevelhaledrongoer flutet og kastet seg rundt hver morgen; skjult i dypet av løvet, lød shikraens jaktrop klart og skingrende. Jeg oppdaget den en gang, og fløy i raskt flagrende sirkler høyt oppe. Også her trillet brahmindragene lett, deres skinnende rødbrune dresser stod i herlig kontrast til de linhvite hodene og nebbet. De så ut som om de kjørte en usynlig skånsom berg-og-dal-bane – minus kaoset som vanligvis følger med disse turene.
Den beroligende perleuglen (Bildekilde: Ranjit Lal) LES OGSÅ |Valentine’s Day, the nationalist’s way
Hver kveld gikk en kvartett av grønne bietere høyt oppe på trekantede vinger og trillet musikalsk, og både morgen og kveld, et par rødluftede bulbuler på bryllupsreise koset seg med hverandre på toppen av et enormt mangotre som hadde akkurat blomstret. Som raketter fløyte plommehodede parakitter forbi, og de harde ropene fra de større og langsommere Alexandrine-parakittene fulgte av og til med dem. Merkelig nok så jeg aldri et glimt av den vanligvis mer vanlige rosenringede parakitten – ikke engang på guava-treet i hagen!
Jeg holdt skarpt utkikk etter den fastboende magpie Robin, (som ved en anledning hadde hindret meg ved å late som om jeg var tre forskjellige fugler ved å synge tre forskjellige sanger fra nesten samme sted) og riktignok var han og kona hans – og hoppet ned. vanskelig på gresset fra lave sitteplasser for å hente frokosten. Gentlemannen øvde fortsatt på melodiene sine, og i motsetning til den tidligere anledningen, om sommeren (da konsertene begynte kl. 05.00), øvde han ordentlig først rundt kl. 08.00. Den hvitstrupe isfuglen som pleide å være en gjenganger ved bassenget for en tidlig morgendukkert, besøkte bare vanntanken på terrassen én gang: bassenget på denne tiden av året var kanskje for kaldt til det! Til vår glede hørte vi en kveld (og flere etterpå) det harde “chrr!” av paradisfluesnapperen, og fikk flyktige glimt av den, da den dukket ned i bassenget etter en dags arbeid. Det var en gentleman, men i rødbrun og hvitt, som ennå ikke hadde på seg (kanskje den aldri ville) den helsnøhvite drakten arten er kjent for. Men for å kompensere, i løpet av få øyeblikk etter min ankomst, fremførte en helt sølvhvit herre i pels og haler og glitrende blåsvart hode og kam en flagrende ballett som dans-og-dukkert i bassenget til en venn som drev et hjem- bo i nærheten. Han forsvant inn i den kjølige, grønne skyggen av de omkringliggende jamun-trærne før jeg kunne slippe løs kameraet mitt, men det var mer enn nok!
De lilla-rumpede solfuglene var mindre tydelige denne gangen, og glidet inn og ut av heliconia som små besmykkede stjerneskudd, men det var overraskelser også: En ungdomspåfugl som raste på toppen av kokospalmen og raste ned hver morgen etter å ha blitt drevet bort av de fastboende kråkene. Grådige koelere oppdaget snart at den røde palmen rett utenfor soverommet mittVinduet var lastet med deilige gulgrønne bær og krasjet klønete inn i treet, mens de holdt radiostillhet mens de fylte ansiktene til hjertens lyst, og ga meg en mulighet til å se dem på kanskje bare en meters avstand! De stirret på meg ut av de foruroligende karmosinrøde øynene deres, den svarte fjærdrakten var farget med bronsegrønn. Nesten alltid var det herrene som dukket opp. Ved den ene anledningen da en dame våget, ble hun kastet på, kurtisert og parret med og sett avsted for å gi ut et skrik av raseri.
Les også
Hvorfor slår mangusten alltid slangen?
What the brouhaha over MP Mahua Moitra's Louis Vuitton i parlamentet sier…
Hvorfor en rødlysgate i Tysklands Hamburg, er fortsatt forbudt for kvinner …
Den håndlagde grunnloven er et kunstverk LES OGSÅ |Hvorfor dyr dreper, og det er ikke for et trofé
En beklagelig AWOL var den praktfulle hvitbukede havørnen jeg hadde sett to ganger kl. samme strand ved tidligere anledninger. To besøk på denne turen trakk tomrom, men da er det den perfekte unnskyldning for å dra tilbake dit igjen så fort som mulig!