“Ekushey February”, eller ganske enkelt “Ekushey” ('den 21.' i Bangla), minnes dagen i 1952 da studenter ved University of Dhaka lanserte en landsomfattende protest mot innføringen av urdu på det som da var Øst-Pakistan.
I dag er dagen anerkjent som et sentralt øyeblikk i Bhasha Andolon (bengalsk språkbevegelse), som la grunnlaget for språklig nasjonalisme i Øst-Pakistan og førte til opprettelsen av Bangladesh i 1971.
Anbefalt for degSom en anerkjennelse av det bengalske folkets kamp for språket og kulturen deres, kunngjorde UNESCO i 1999 at 21. februar vil bli markert over hele verden som den internasjonale morsmålsdagen. Årets tema er “Flerspråklig utdanning – en nødvendighet for å transformere utdanning”, med vekt på urfolks utdanning og språk.
Forklart |Vijay Diwas: En oppsummering av Indo-Pak-krigen i 1971, som bidro til at Bangladesh
øst og Vest-Pakistan: Et problemfylt ekteskap
Delingen av India var preget av enormt blodsutgytelse, fordrivelse og generasjonstraumer. Men den nyopprettede staten Pakistan hadde helt fra begynnelsen et grunnleggende problem. Delt i to deler på hver side av India, hadde Øst- og Vest-Pakistan lite til felles bortsett fra religiøs identitet.
Øst-Pakistan var bengalsktalende og var kulturelt svært forskjellig fra det urdu-talende Vesten. Vesten var imidlertid maktens sete og fødestedet til den pakistanske nasjonale bevegelsen.
Allerede i 1948 ble spørsmålet om språk en stor kilde til økende spenninger. Dhirendranath Datta, en bengalsk lovgiver, foreslo at Bangla skulle gis status som et offisielt språk (i tillegg til urdu) i den konstituerende forsamlingen i Pakistan. På vakt mot ytterligere balkanisering av det gryende landet, gjennomførte ledere fra Vest-Pakistan en samlet kampanje for assimilering av Østen.
Les også |International Mother Language Day: Remembering Dhirendranath Dutta og andre som døde for bengalsk språk
I 1948 kunngjorde regjeringen i Pakistan at urdu ville være dets eneste statsspråk. Dette ble møtt med sterk motstand i Øst-Pakistan. Den 21. mars 1948 erklærte Muhammad Ali Jinnah, generalguvernøren i det nyopprettede Pakistan, i Dhaka at språkagitasjonen var en “femte kolonne” ment å splitte pakistanske muslimer. Han understreket at “urdu og bare urdu” ville være statsspråket i landet, og formanet de som protesterte på dets påtvingelse som “forrædere mot den pakistanske nasjonen”.
Annonse Best of Explained
Klikk her for mer
Hvordan protester spredte seg i øst i 1952
Dette problemet fortsatte å bygge seg opp, og førte ofte til protester i øst som raskt og brutalt ble satt i verk ned.
Den 27. januar 1952 gjentok Pakistans daværende statsminister Khawaja Nazimuddin (som var fra øst) at det ikke ville være noe kompromiss med “kun urdu”-politikken. På et offentlig møte i Dhaka kunngjorde han, “av hensyn til Pakistans nasjonale enhet må urdu være det offisielle språket i Pakistan – både øst og vest”.
Dette førte til til en oppfordring til protest fra den nyopprettede Sarbadaliya Kendriya Rashtrabhasha Karmi Parishad (All-Party Central Language Action Committee). 21. februar ble bestemt for å holde store streiker og demonstrasjoner i Dhaka.
Annonse
Myndighetene innførte i påvente paragraf 144, som forbyr enhver storstilt samling.
Les også |Politikken bak Bangladesh-protester
Uforstyrret, studenter og demonstranter samlet seg i massevis i lokalene til University of Dhaka. For å spre folkemengden skjøt myndighetene først tåregassgranater og fortsatte deretter med å arrestere flere studentledere for brudd på paragraf 144, noe som gjorde demonstrantene ytterligere rasende.
De dro til Øst-Bengals lovgivende forsamling og krevde løslatelse av andre demonstranter. Da noen få studenter forsøkte å storme bygningen, åpnet politiet ild, drepte en rekke studenter og såret hundrevis. Da nyheten om skytingen spredte seg, var det som om hele Dhaka gikk ut i gatene. Offisielle data anga antallet personer som døde den dagen til 29.
Dagen etter, da tusenvis samlet seg på universitetsområdet, skjøt politiet mot folkemengden og drepte igjen flere demonstranter. I løpet av de neste dagene spredte agitasjon seg til mange byer over hele Øst-Pakistan. Regjeringen kneblet mediene og beskyldte «hinduer og kommunister» for å anstifte volden. Ethvert forsøk på å holde politiet ansvarlig ble stengt.
I Premium |Bangladesh Liberation War: Indisk helt husker kampanje som viser «blod, svette og tårer»
Kjølvspillingen og arven etter Ekushey februar
I 1954 tapte den muslimske ligaen forsamlingsvalg i øst, og som et resultat, da den første grunnloven av Pakistan ble vedtatt i 1956, ble Bangla adoptert som det offisielle språket i Pakistan sammen med urdu. Dette gjorde imidlertid ikke slutt på skillet. Bengalere var fortsatt underrepresentert nasjonalt og økonomisk og sosialt vanskeligstilte. Til slutt ville dette føre til frigjøringen av Bangladesh i 1971.
Annonse
Nasjonalisme krever nasjonale symboler: gjenstander, hendelser eller individer som representerer en viss ide om en nasjon. For bangladeshere er Ekushey februar et definerende symbol. Som poeten Abdul Gaffarn Choudhurys gripende sang ‘Ekusher Gaan’ går:
Amar bhaiyer rokte rangano ekushe Februari, Ami ki bhulite pari
Annonse
(Kan jeg noen gang glemme 21. februar, farget av brødrenes blod?)
For mange er Ekushey februar hvor historien om Bangladeshs kamp for frigjøring starter, hvor et spesifikt krav om anerkjennelse av Bangla som et offisielt språk forvandles til en reise for nasjonen. I dag blir den observert som Shaheed Dibos (martyrdagen) i landet.
Les også
S Jaishankar sier Indira Gandhi fjernet faren sin som forbundssekretær: Wh …
Why Sensex, Nifty falt 1,53 % og hva bør investorer gjøre nå
Hvem er Vivek Ramaswamy: indisk-amerikansk forretningsmann, rapper som stiller opp for U…
Møt Kshama Sawant, rådkvinne bak Seattle kastelov: Vokst opp i Mum…Annonse
Fem av de drepte i agitasjonen ved University of Dhaka – Abul Barkat , Abdul Jabbar, Rafiquddin Ahmad, Abdus Salman og Shafiur Rahman – har blitt udødeliggjort som 'språkmartyrer', helter fra t. den bengalske nasjonen.