Sveve høyt: Selv i dyreriket er frihet svært ettertraktet. (Foto: Ranjit Lal)
For mange år siden, på en ringmerkingsleir, husker jeg at jeg holdt en liten fugl (jeg har til og med glemt hvilken art), som var fanget i tåkenettet, ringmerket og nå var klar for utsetting. Jeg holdt de skålede håndflatene mine oppover, åpnet dem og med et sus og et knirk (av glede?), tok den lille fuglen seg til friheten, tok og frigjorde litt av meg selv med den. Det er virkelig ingen måte å beskrive den oppløftende følelsen. Det fikk meg selvfølgelig også til å føle meg selvgod for resten av dagen! Det fikk meg til å forstå hvorfor ville dyrredningsmenn er ofte i tårer når de slipper avdelingene sine (til og med slanger) tilbake der de hører hjemme – for aldri å se dem igjen. Selvfølgelig gjør politikere dette med hvite duer hele tiden – men av venale grunner. Andre kjøper fugler i fangenskap som (ofte skremmende fargede) munias og slipper dem masse, men dette er for å kjøpe godkjennelse fra gudene og fører bare til fangst av flere slike fugler (slik at de kan kjøpes og frigjøres).
Kjøp nå | Vår beste abonnementsplan har nå spesialpris
For noen år siden fikk jeg ansvaret for et par gullfisk som bodde i ja, en liten gullfiskskål. Chhotu og Motu var attraktive å se på, deres oransje-gullfarger var nydelige, bevegelsene grasiøse og jeg kunne forstå hvorfor leger og tannleger holdt store kaleidoskopiske akvarier i venterommene sine. Men jeg pleide å lure på: Ble de ikke gale med å svømmerundt og rundt i den bollen hele dagen hver dag? Spesielt siden de hadde begynt å gjenkjenne meg som forsørger av rasjonene deres og ventet i spenning, og så på meg! Kanskje de ville vært lykkeligere i en større tank, men de ville fortsatt være innesperret og jeg kunne umulig slippe dem ut i en lokal dam eller elven. Før jeg klarte å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, døde de sammen: Aldri mer. Når det gjelder fuglehold, var det uaktuelt. Jeg følte meg veldig ukomfortabel selv i Singapores berømte Jurong-fuglepark, men jeg hadde selvfølgelig besøkt stedet!
Les også |Hva du ikke bør gjøre når du fotograferer hekkende fugler
Men gjør dyr, fugler og reptiler og fisker og til og med insekter forstår hva frihet er? Noen ser absolutt ut til å: For tiår siden, i Bombay, pleide vi å tilbringe helgene på den (den gang øde) stranden – ved Marve – til stor glede for bokseren vår, Bambi. Når du slipper båndet på stranden, ville hun rase på sanden i toppfart, med ørene flaksende med tungen hengende ut, forvirret av glede. Å ja, hun visste hva det innebar å være fri! Og etter to dager med en slik jublende frihet ville hun tilbringe de neste to dagene, hjemme, og sov på sofaen, med labbene rykket mens hun sannsynligvis drømte om å jage krabber på sanden!
Subscriber Only StoriesView All
PremiumHvorfor Nitish Kumar følte fraværet av Sushil Modi, ‘Jaitley channel'
PremiumRSS-shake-up for BJP: Hvorfor og hvor alle
PremiumIndian Monsoon 2022 Live Updates: 2 døde som kraftig regn piske Himachal; 3 …
PremiumDelhi Confidential: Shashi Tharoor mottar Legion Of Honour, Frankrike…Abonner nå for å få 62 % RABATT 
Men forstår dyr, fugler og krypdyr og fisker og til og med insekter hva frihet er? (Foto: Ranjit Lal)
Vi virker dessverre langt flinkere til å ta fra oss frihet enn å gi den: både i dyreriket og i vårt eget! Vi har fanget dyr for dyreparker og sirkus i årtusener. I mange dyreparker er dyrene innesperret i mørke snuskete bur, og blir raskt gale, går ubøyelig opp og ned hele dagen, eller rister på hodet opp og ned eller side til side (det kalles stereotyp oppførsel) eller lemlester seg selv. Selv i mer “opplyste” dyreparker, hvor innhegningene er spesialdesignet og dyrene gitt “leker” å leke med eller laget for å finne maten deres (gjemt av vokterne), eller gåter å løse, for å holde kjedsomheten i sjakk, er bunnlinjen som fortsetter å plage deg: ah, men de er fortsatt ikke gratis! Det er sant for safariparker så vel som nasjonalparker, hvis grenser dyr ikke kjenner igjen, men vi gjør det.
Avdøde Gerald Durrell sa en gang at frihet egentlig ikke var alt det ble laget for å være. Ville, frie dyr hadde et veldig røft og tøft liv – de hadde territorier å forsvare, kamerater å kjempe om (noen ganger til døden), mat å jakte på, babyer å passe på, fiender å unngå – ingen tur i parken. I gode dyreparker ble de utstyrt med alle mulige fasiliteter, og til og med partnere, selv om de hadde begrenset plass å streife rundt i. Så igjen, selv ville frie dyr streifet ikke bare rundt uten mål: mange hadde tydelig markert seg ut territorier som de patruljerte – eller hvis de var migrerende – mer eller mindre fastetrekkruterog hvile- og rekreasjonsdestinasjoner om vinteren. Bortsett fra å “utdanne” publikum om arters biologiske mangfold, er dyrehagenes viktigste eksistensgrunnlag å bevare bestanden av kritisk truede arter. Og til og med vi har «territorier» – hjemmene våre, kontorene våre, restaurantene vi spiser på – som er mer eller mindre faste. Det samme er vårt lands grenser.
Les også |En leksjon i demokrati fra biene
Hvis dyreparker er dårlige, så er sirkus mye verre! Heldigvis er sirkus som bruker dyrehandlinger i ferd med å bli en saga blott, men vi har fortsatt store tusker, pyntet fra topp til tå, som leder støyende prosesjoner (en elefant kan være den mest tause bevegelsen i skogen). Når det gjelder dyr som brukes til forskning innen medisin – de har det verst. Hver gang jeg ser en beagle, eller en labrador, eller til og med en dårlig oppført makak, eller en hvit rotte, gir jeg den en stille hilsen og takker den typen for å ha testet pillene jeg tar, eller pacemakeren som tikker bort i brystet mitt. De har vært der, gjort det!
Annonse
Inntil vi lærer å spise steiner og steiner, vil vi ta bort friheten (og livet) til de milliarder av dyr vi spiser. Som vi gjør med kvadrillioner av planter som vi ofte koker levende! Ah, og hva ville et bonsai-banyan-tre tenke når det ser et fullvokst naturlig voksende banyan-tre i naturen?