"Jeg har omtrent seks skeive historier som har blitt avvist av hver plattform de siste tre årene. Jeg føler meg trist over at selv etter alt dette snakket om inkludering og mangfold, er det fortsatt så mye motstand mot skeive historier," sier filmskaperen.
Da den ble utgitt i 2005, Onirs debutfilm My Brother… Nikhil, inspirert av livet til Dominic D’Souza, angivelig den første kjente HIV-positive personen i India, brøt ny mark. Onir, hvis antologi I Am (2010), vant den nasjonale prisen for beste hindifilm, fortsatte med å lage Bas Ek Pal (2006), Beklager Bhai! (2008), Shab (2017) og Kuchh Bheege Alfaaz (2018).
Kjøp nå | Vår beste abonnementsplan har nå en spesialpris
En av de mest frittalende stemmene i bransjen, 53-åringens memoarer, I Am Onir and I am Gay(Penguin Random House India), som utgis denne måneden, skrevet sammen med søsteren hans Irene Dhar Malik, gir et intimt syn på reisen hans, fanger feilene hans mens han feirer virkningen av arbeidet hans med å normalisere skeive diskurser. “Å gå tilbake til disse opplevelsene ved å skrive om dem hjelper deg å forstå den samme reisen bedre,” sier han. Utdrag fra et intervju:
53-åringens memoarer, I Am Onir and I am Gay (Penguin Random House India), skal slippes denne måneden.
Memoarene dine som ennå ikke er utgitt inneholder to hovedfortellinger – reisen din som filmskaper i en bransje der du var en outsider og dine erfaringer som en skeiv person.
Beste av Express Premium
PremiumExpress Investigation — Del 3: Lærebokrevisjon kutter delen i hist…
PremiumStor mangel på ansettelser av eks- tjenestemenn på tvers av regjeringsavdelinger, innlegg: Data
PremiumHvilken West Seti-kraft prosjekt kan bety for India-Nepal-bånd
PremiumAshok Gulati og Ritika Juneja skriver: En oljepalmeplan for hjemmetFlere premiumhistorier >> ;
Dette er de to viktige aspektene av livet mitt. Den ene handler om å lage film og den andre er knyttet til min identitet, til min seksualitet. Jeg har alltid vært en stemme i det offentlige rom. Jeg skriver om å leve gjennom tiden da homofili ble kriminalisert og deretter avkriminalisert. Da jeg vokste opp var det knapt noen skeive stemmer. Ungdom trenger stemmer. Jeg trodde historien min kunne hjelpe dem. Reisen min kan ha vært annerledes hvis jeg hadde referanser da jeg gikk på skole eller høyskole.
LES OGSÅ |'Vi må begynne å normalisere skeive karakterer i filmer': Indisk manusforfatter Mrittika 'Mou' Sarin
Du så en skeiv karakter på det store lerretet for første gang da du så My Beautiful Laundrette (1985) mens han studerte ved Jadavpur University, Kolkata. Hvor langt har ting endret seg?
Siden homofile ikke lenger blir behandlet som kriminelle (etter at Høyesterett i 2018 opphevet paragraf 377 i den indiske straffeloven som kriminaliserte homofil sex), gir det samfunnet makt til å kjempe for andre borgerrettigheter. Vi er et stykke unna å være et likestilt samfunn — på grunnlag av kaste, kjønn og seksualitet — men det er noe mange av oss kjemper for. Andre ble imidlertid ikke kriminalisert ved lov i motsetning til de som identifiserer seg som skeive.
Onir
I dag ser du folk fra små byer og landsbyer lage videoer og ruller med den skeive fortellingen. Det er så mye referanse som folk har tilgang til i dag. Ungdom er mye mer bemyndiget i dag og knyttet til mennesker som tilhører fellesskapet eller er allierte for å gjøre reisen deres enklere.
LES OGSÅ |Pride-måneden: 'Sett grenser, ett skritt om gangen'
Hvorfor gjenspeiles ikke denne endringen like mye i vanlig kino i India?
I 2005 laget jeg My Brother…Nikhil, som fikk et U-sertifikat da. Hovedpersonen min var villig til å gå ut av hjemmet og familien med mindre han og kjæresten hans ble akseptert. Nesten 17 år senere ser du filmer der karakterer trygler om å bli akseptert eller villige til å leve et liv i kompromisser for å passe inn i et heteronormativt samfunn. Folk gir alltid denne unnskyldningen at dette er virkeligheten. Det er en måte å fremstille et kompromiss på. Er det en tragedie? Eller er det noe du viser som en vei ut eller en feiring? Det er dette synspunktet som utgjør en forskjell. Vanlig kino kan være mer progressiv.
Et stillbilde fra My Brother…Nikhil (2005)
Når en film gjør det bra, begynner alle å gjøre lignende ting. Du ser den ene nasjonalistiske soldatfilmen etter den andre som gir ut eller nyinnspillinger av sørindiske filmer. Catering til billettkontoret betyr at du prøver å passe inn i visse forestillinger om å være populistisk.
LES OGSÅ |Onir-intervju: «Hvorfor kan ikke en kreativ person i et demokratisk land stille spørsmål ved noen institusjon?»
Har strykingen av § 377 oppmuntret flere historiefortellere til å fortelle skeive historier?
Det ser ut til at vi beveger oss bakover. For hvert konsept, manus eller forslag jeg sendte til studioer, produsenter og plattformer de siste årene, fikk jeg vanligvis dette svaret: “Dette er for homofil” eller “Vi tar små skritt”. Noen ganger er det ingen respons i det hele tatt. Historiene jeg ønsker å fortelle passer ikke inn i deres “baby steps”. Nylig avsluttet vi innspillingen av Pine Cone, som er historien om en homofil mann som navigerer i kjærligheten og livet. De fleste skeive narrativer er blottet for begjær. Det er nesten som alle viker unna det. Vårt ønske er ikke skittent og pirrende. På samlinger snakker venner om sine elskere og saker. Når det gjelder meg, hopper de enten over meg eller spør meg ikke, da de tror jeg ville bli flau. Sannheten er at de, spesielt menn, føler seg vanskelig å spørre om en skeiv persons romantiske liv. Kvinner er langt tryggere. Det er derfor du ser mye mer fremstilling av lesbiske forhold.
< img src="https://images.indianexpress.com/2022/06/onir-book-jacket-incopy.jpg" /> Onir’s memoarer
I dag vil alle spille en homorolle, det er som å krysse av i en av boksene. Men intimiteten er så renset at jeg noen ganger lurer på hvem er disse menneskene? Jeg kjenner dem ikke. Det er ikke meg. Men vi må selvfølgelig være takknemlige for at noen snakker om oss.
LES OGSÅ |Pride-måneden: 'Vanligvis tolereres ikke kastediskurs i skeive rom'
Har du publikumsreaksjoner i tankene mens du jobber med et prosjekt?
Jeg lager ikke filmer bare for meg selv. Når det er sagt, så har kassa aldri vært drivkraften for meg. Selv når filmene mine ikke har gjort det så bra kommersielt, har de reist verden rundt. Det gir meg mye glede at folk, selv etter så mange år, fortsatt snakker om Min bror…Nikhil og jeg er. Kjærligheten jeg får fra publikum er mer verdifull enn antall ansatte over to helger.
Et stillbilde fra I Am (2010)
Boken din tar en lang titt på barndommen din i Bhutan og collegedagene i Kolkata. Hvordan husker du de dagene?
Jeg sier alltid at sjelen min tilhører Bhutan og at sinnet mitt ble næret i Kolkata. Den typen person og filmskaper jeg er har mye å gjøre med barndommen min, måten foreldrene mine oppdratt oss på. Jeg har sett dem behandle hverandre som likeverdige, uten noen diskurs om det. De behandlet oss som likeverdige også.
Et stillbilde fra My Brother…Nikhil (2005)
Hvor viktig var det for deg å ha familiens støtte?
I dag er jeg det jeg er på grunn av styrken jeg mottok fra familien og vennene mine. Samtidig tror jeg at jeg begynte å leve livet mitt slik jeg ville uten å søke godkjenning fra noen. Jeg føler meg velsignet over at jeg har denne støtten. Samtidig gir jeg dem min ubetingede kjærlighet og støtte. Jeg er like heldig som de er. Uten deres støtte ville jeg vært trist, men jeg ville fortsatt vært meg selv og ikke gjemt meg.
LES OGSÅ |'Flee is a double coming-out story': Regissør Jonas Poher Rasmussen på sin Oscar-nominerte dokumentar
Boken din starter med en veldig personlig beretning i tenårene og slutter med to kapitler som handler om hjertesorg og sårbarheten din.
Jeg ønsket å begynne med noe som er ømt og som ville etterlate et sterkt inntrykk. Jeg valgte å lage de to siste kapitlene om hjertesorgene mine. Det var ingen lett avgjørelse. Dette er veldig personlige beretninger i et dømmende samfunn. Jeg lurte på om jeg skulle kamuflere ting. Reisen min har handlet om å være meg selv uten å skamme seg. Jeg tenkte jeg skulle skrive om disse bruddene fordi det også er terapeutisk å gå gjennom denne prosessen, å gi slipp og være ærlig mot meg selv.
Et stillbilde fra I Am (2010)
Tidligere i år godkjente ikke Forsvarsdepartementet manuset ditt til We Are. Hva vil du si til det?
Jeg vil finne ut en måte å lage We Are på og få en NOC fra departementet. Jeg er sta og Pine Cone kom ut av det sinnet. Jeg dro med et mannskap på 10 til Sikkim og filmet filmen i geriljastil. Selv om Pine Cone er en sær historie om kjærlighet og begjær, er det som betyr noe at den er drevet utenat. Det er universelt. Jeg vil også jobbe med min første OTT-webserie. Det er en etterforskning av Pulwama-eksplosjonen i 2019. Jeg har gjort omfattende undersøkelser, snakket med hæren, CRPF, politi og militær etterretning. Selv om man som filmskaper blir satt i parentes, liker jeg å utforske forskjellige sjangre og historier.
Har du mange manus som ikke fant noen personer?
Jeg har omtrent seks skeive historier som har blitt avvist av hver plattform de siste tre årene. Jeg føler meg trist over at selv etter alt dette snakket om inkludering og mangfold, er det fortsatt så mye motstand mot skeive historier. Jeg synes det er ironisk at selv om folk feirer filmene mine under Pride-måneden, vil de ikke støtte det nye arbeidet mitt. Et sted er det denne sovende homofobien. Deres stillhet er et tegn på den fobien.
Opp, nært og personlig: Onir anbefaler
Hva du bør se
Call Me By Your Name (2017)
Milk (2008)
Killed My Mother (2009)
Moonlight (2016)
Pain and Glory (2019)
Happy Together (1997)
My Beautiful Laundrette (1985)
Total Eclipse (1995)
What to Read
Funny Boy (1994) av Shyam Selvadurai
He Forgot to Say Goodbye (2008) av Benjamin Alire Sáenz
En karakter nær hjertet hans
Gael García Bernals karakter Ángel in Bad Education (2004)
Skeve ønskefilmer i det vanlige området
Jeg vil gjerne lage en film som Dil Chahta Hai (2001), men med en hovedperson som er homofil. Dessuten vil jeg gjerne ha skeive karakterer i Jo Jeeta Wohi Sikandar (1992). Titanic (1997) viser intens romantikk, det ville vært fantastisk å gjøre det om til en queer romanse