Fra Baroda til bulldosere: Guder er ikke gale, mobber er det

På 500-tallet f.Kr. forsto den greske dramatikeren Euripides at det var mye i hjertet av tragedien som var komisk i hovedsak og mye i komedie som var nær tragedien. Han demonstrerte dette i Cyclops, et satyr-skuespill, der «satyrer» er en slags annenrangs guder med ører og haler til hester. En av karakterene Euripides skapte var Polyphemus, en kyklop, kjent for sine skingrende sanger, rare historier og forkjærlighet for yngre menn. I gresk mytologi var Polyfemus imidlertid sønn av Poseidon, havets gud. Tre århundrer før Euripides hadde poeten Homer vist Poseidon bli voldsomt sint da den episke helten Odyssevs gjør den enøyde Polyfemos blind.

Poseidons raseri, som gjør Odysseus’ reise hjem farlig, reiser noen spennende spørsmål: Én, blir gudene noen gang sinte? Og to, hvordan vet dødelige når gudene er sinte? Svaret, som gitt i de greske mytene, var at Hermes, tolken, alene vet når gudene er sinte. Hermes er gudenes herold så vel som en lurer – noe som Narada-figuren i indiske myter. Han regnes også som guden for reisende, tyver, talere og kjøpmenn. Institusjonen med tolker av guds stemninger var ikke en original gresk fantasi. I det 33. århundre f.Kr., hadde de egyptiske dynastene kjent som faraoer grunnlagt sin autoritet på påstanden om deres evne til å tolke gudenes stemninger.

Tavleen Singh skriver |Bulldozing for å innpode terror

Et lignende ekko av “teologisk hermeneutikk” kan sees i Indias historie i institusjonen av den vediske purohit, fonetisk nær den egyptiske farao (uttales “phe-ro-aa”). Ikke mye er kjent om hvordan Indusdalen-folket tenkte om gudenes vrede. Selv om sivilisasjonen deres gikk i oppløsning rundt 1800-tallet f.Kr., har ikke harapperne etterlatt seg arkeologiske tegn om dette. Kanskje hadde Indusdalen-sivilisasjonen ingen tolker, ingen talere og ingen skikkelse som forutså Hermes eller den vediske purohit. I skarp kontrast til den vediske purohiten hadde buddhismen ikke noe begrep om en fortolker av gudene. Homer var en nesten samtidig med Gautama Buddha. Buddha lokaliserte elendighet og sorg i menneskenes sinn, i deres utilstrekkelige forståelse av virkeligheten, og ikke i gudenes luner.

https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png

Dessverre klarte purohits å fjerne buddhismen, og like etter ble metafysikk fylt med overtro sett på som “kunnskap”. De edlere delene av de vediske og upanishadiske tradisjonene beskriver sinne som en selvdestruktiv følelse. Bhagavad Gita snakker om sinne som en årsak til vrangforestillinger, hukommelsestap og ødeleggelse. Likevel, når tolkerne av Guds sinn antar formen av en tvangsmessig sosial institusjon, blir Gud selv taperen. I løpet av det andre årtusenet gjorde Bhakti-bevegelsen opprør mot den selvpåtatte rollen til purohitene som Guds tolker. I løpet av 1800-tallet hvilet gjenoppblomstringen av hinduismen på utvidet tilgang til det guddommelige for alle deler av samfunnet. Den største blant våre nasjonale ledere, Tagore, Aurobindo og Gandhi, aksepterte ideen om Gud, men gjorde mennesker til sentrum for åndelighet. B R Ambedkar gjorde tappert opprør mot purohittenes sosiale dominans og prøvde i verk som Annihilation of Caste og Revolution og Counter Revolution i det gamle India å fastslå hvor undertrykkende ideen om purohits overlegenhet har vært i Indias sosiale historie. I Europa kunne Friedrich Nietzsche snakke om Guds død, og etter at Stalins tvangspolitikk begynte å skade folk, brukte Louis Fischer, Andre Gide, Arthur Koestler og Stephen Spender den dristige frasen «guden som sviktet» som tittel på en bok. I lys av denne historien om guder og deres tolker, er det absurd i det 21. århundre å påkalle gudene for å rettferdiggjøre sinne blant mennesker.

Best of Express Premium

Premium

UPSC CSE Key – 16. mai 2022: Hva du trenger å lese i dagPremium

Modi i Lumbini: Buddhismen gir India et kulturelt inntog i Nepal – det …

Premium

Den sinte unge brigaden til Sharad ‘Mr Congeniality’ PawarPremium

Forklart: Hvordan hetebølgen igjen skyller over IndiaFlere premiumhistorier >>

Etnografien til tolkerne av Guds vrede burde være av interesse for de av oss som tror på ideene om rettferdighet og rettsstaten som er opprettholdt av Grunnloven. Det er en liten by som heter Madhi i Ahmednagar-distriktet i Maharashtra. Hvert år samles tusenvis av mennesker fra nomadiske miljøer der og uttrykker sin hengivenhet til guddommen ved helligdommen. De siste årene har forkjemperne for purohit raj gradvis blokkert de hengivnes tilgang til helligdommen. På spørsmål om dette ville gjøre deres Gud sint, svarte mange av disse nomadene: “Nei, vår Gud er ikke sint, vi er sinte”. De var ærlige og hadde ikke gitt opp sin evne til å tenke.

For rundt fire tiår siden pleide jeg å undervise ved Maharaja Sayajirao University of Baroda. Det var et lite tempel inne på campus. Da kommunale opptøyer brøt ut på 1990-tallet, bemerket en av mine kolleger at hvis fakultetet ikke slutter seg til majoritetssamfunnet, ville Gud på campus føle seg forrådt og sint. Dette minnet meg om et dikt av Aurobindo. Åtte tiår før min tid hadde han undervist på samme campus. Han forklarte et plutselig og uberettiget sinneutbrudd, og skrev unnskyldende: «Det var ikke meg, men magens sultne gud som var sint.»

Man vet at det er mennesker som blir sinte når det ikke finnes noen arbeidsplasser og priser fortsetter å stige, eller bulldosere raserer husene sine. I et forsøk på å avlede folks oppmerksomhet fra sulten i magen deres, peker smarte tolker på en triviell gest eller uttrykk som en fornærmelse mot gudene. Godtroende mobber tar signalet og angriper det feiltolkede uttrykket i arbeidet til malere, kunstnere, sangere, forfattere, tegneserieskapere, demonstranter, kritikere, motstandere, minoriteter, saktmodige og milde mennesker – alt i gudenes navn. Hermes vinner; hjemreisen for Odyssevs blir lengre; Buddha må forbli i eksil. Hvis vi fortsetter å bli ledet av tolkerne av gudenes stemninger, kan vi like gjerne finne oss selv å gli tilbake til epokene før vitenskapen erstattet myten. Historikere beskriver disse epokene som den mørke middelalderen.

Denne spalten dukket først opp i den trykte utgaven 16. mai 2022, under tittelen «Gods are not crazy, mobs are». Forfatteren er en kulturaktivist