Daud Haider (Illustrasjon av Suvajit Dey)
1. desember 1971. Pakistanske bombefly har plyndret i himmelen i Øst-Pakistan fra morgen til kveld. Vi er på grensen til døvhet fra deres fryktelige brøl. Alle overalt er livredde. Vi antar at krig mellom Pakistan og India er nært forestående, ikke bare på land og vann, men også i luften. Radiobulletiner om Swadhin Bangladesh Betaar og Akashvani i Kolkata sier at Dhaka har blitt omringet av frigjøringshæren, at en forferdelig kamp er i ferd med å begynne.
Hyppige nyhetsbulletiner på East Pakistan Dhaka Radio sier: «Ikke bli villedet av desinformasjonen som sendes av de såkalte Swadhin Bangladesh Betaar og Akashvani fra India. Hele Øst-Pakistan er under kontroll av den pakistanske hæren, inshallah.» TV-kanalen i Dhaka stråler bilder av det normale hverdagslivet i byen så vel som i andre distriktsbyer. Folk er ute på gatene, butikker driver forretninger, rickshawer og biler beveger seg, til og med kinosaler er åpne.
Det de ikke sier er når disse bildene er fra. De samme scenene sendes gjentatte ganger. Lyttere og seere tror ikke lenger på propagandaen. Dhaka tømmes ut. Alle samler eiendelene sine, hele familier flykter til landsbyene.
https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png
Vi hører at pakistanske soldater patruljerer gatene, trekker folk ut av busser og rickshawer og banker dem opp. De skyter dem. Sender dem hjem igjen. Hvor vil vi gå? Pabna ligger hundre og femti kilometer fra Dhaka, Padma og Meghna og Jamuna må krysses på ferger underveis.
Det er nyheter om fly fra Pakistan Air Force som skyter mortere mot oppskytinger, båter og ferger. Lik flyter på elven. Øyenvitner som har klart å rømme sender melding tilbake.
Vi bestemmer oss for at det er bedre å dø i Dhaka enn på et ukjent sted i naturen. Og i samme hus, alle sammen. Vi har imidlertid gravd grøfter i hagen og gården. Selv om de bomber oss fra himmelen, kan noen av oss overleve hvis vi gjemmer oss i den dypeste delen av skyttergravene.
Romanforfatteren Rashid Haiders kone Anisas eldste bror Tarikul Bari sier at ikke bare vei nr. 32, men hele Dhanmondi og dens omgivelser er trygge for bombing fra pilotene til både det indiske og det pakistanske luftstyrkene. Fordi Sheikh Mujibur Rahmans hus ligger bare fire eller fem bygninger nedover veien fra hodet til Dhanmondi Road nr. 32. Selv om det ikke er formelt erklært som en sikker sone, er det en uskreven en. Sheikh Mujibur Rahman er fengslet, men hans kone, to døtre og unge sønn sitter i husarrest. Pakistanske soldater vokter huset og patruljerer Dhanmondi døgnet rundt. Det ekstra målet med å sikre at Dhanmondi forblir urørt er å vise verden at Sheikh Mujib og Mukti Bahini er fiender av Pakistan, men familien hans er ikke det. Derfor blir deres sikkerhet ivaretatt. Mange forretningsmenn og myndighetspersoner fra Vest-Pakistan bor i Dhanmondi. De er på god fot med hæren, og tilhører som de gjør det samme landet. Tarikul Bari har rømt fra Pabna med familien og søkt ly hos sin eldste søster i Dhaka. Begge sønnene hans kjemper i frigjøringskrigen, og en av dem er en sektorsjef.
Fra 12. desember observerer vi færre pakistanske jagerfly på himmelen i Dhaka. Det vil sikkert skje noe i løpet av en uke. Ryktene sprer seg rasende, og, sammen med dem, frykt. Folk er fylt av redsel, de aner ikke hva de skal gjøre.
Fra ettermiddagen 13. desember er det ikke flere pakistanske fly på himmelen. Hva skjer? Rett før kvelden flyr to indiske luftvåpen i sirkler over hodet og slipper tusenvis av flygeblader. Det er som snøfall, på veiene og jordene og elvene og trærne og takene og gårdsplassene. Vi samler noen løpesedler fra taket og gården. Med store Bangla-bokstaver står det: “Forlat Dhaka, søk et trygt ly.” På engelsk også. Alle er sikre på at disse ikke er fra den pakistanske hæren, for da ville meldingen også vært på urdu.
Fra morgenen den 14. begynner vi å se et annet syn. Folk flykter med lett bagasje. Hele familier er på farten, noen i biler, noen til fots. Dhaka er kjent for sine rickshaws, men ingen av dem er å se nå. Alle ser ut til å stikke av uten destinasjon. Vi forblir hjemme, gjennomsyret av angst. Bari bhai forsikrer oss: “India og Pakistan vil ha luftkamper på himmelen over Mujibs område, men de vil ikke slippe bomber.”
Vi ser fly av og til den 14. Fra hvor vi er, så langt nedenfor, kan vi ikke fortelle hvilket land de tilhører. Det er ingen kamp. Himmelen er tom.
(Ingen aner den grufulle massakren som ble utført natt til 14. desember. Razakarer – sympatisører av Pakistan – og Al-Badr – en bengalsk militsgruppe – myrder et stort antall kjente akademikere, intellektuelle, poeter, forfattere og journalister i et åpent felt i Rayer Bazaar, ganske nær Dhanmondi, og etterlater kroppene sine i en haug.Hendelsen kommer frem kun tre dager senere.Siden da har 14. desember blitt markert som Martyred Intellectuals' Day i Bangladesh. )
15. desember fremstår Dhaka som bedøvet. Det er knapt noen på gata. Butikkene åpnet i bare tre timer, de fleste av dem tilfeldig. Alt stengte klokken 10 om morgenen. Det er ingen luftangrep verken av det indiske eller pakistanske luftvåpenet. Atmosfæren er spent, alle holder pusten, stilnet av frykten for at noe skal skje. Den pakistanske hærens lastebiler brøler forbi av og til, men det er svært få av dem, med bare sjåførene synlige når de suser av gårde. Ingen rifler eller stengevær eller mortere eller lette kanoner rettet mot forbipasserende og hus.
Bulletiner om Swadhin Bangladesh Betaar og Akashvani Kolkata gir ingen detaljer, kun uttalelser om at det nesten er på tide for “Pak-styrkene å overgi seg”. De hevder imidlertid at overgivelsen vil skje til den indiske hæren. Jeg sover ikke den natten.
Morgenen 16. desember virker frosset i tid. Ikke en sjel på gata. Jeg kan ikke se noen gjennom vinduet. To lastebiler fra den pakistanske hæren suser forbi på Mirpur Road. Femten minutter senere, 10 til. Ingen andre pansrede kjøretøy er å se etter dette.
Klokken er ikke 10 om morgenen ennå. En hvit jeep dukker opp. På sin side, skrevet med store bokstaver, FN. Den cruiser langs veien i Mohammadpur med mindre enn 20 miles i timen. Det er ingen hette. En hvit kvinne står oppreist med en megafon. Hun roper på toppen av stemmen: «Bengladeysh free, Bengladeysh free.»
De to ordene kolliderer med veggene i hvert hus, og slår hardere enn granater fra den kraftigste kanonen. Universet er fylt med lyden.
Et mirakel! Gatene er fulle av mennesker på et øyeblikk. Gamle, unge, alle sammen. Rop av “Joy Bangla”. Mange har flagget til Bangladesh. Hvor var disse flaggene, når ble de laget? De pakistanske troppene, razakarene, Al-Badr, alle hadde ransaket alles hus. Hvordan slapp flaggene fra øynene deres?
Endeløse strømmer av mennesker, seierskrik, flagg overalt. Øynene mine fylles med tårer, av stolthet, av glede, av ren nytelse. I dag er det 16. desember 1971. Bangladesh er gratis.
Jeg er så ved siden av meg selv av glede at jeg hopper ned fra første etasje og vrir ankelen. Smerten er sviende. Jeg kaster og snur meg i sengen og skriker. Ingen lege er tilgjengelig noe sted, apotekene er stengt, det er ingen biler eller rickshaws. Å gå til sykehus er uaktuelt. Kvaksalveri er alt som finnes, et omslag av rå gurkemeiepasta og en bandasje på ankelen. Og is fra kjøleskapet, presset til stedet.
En gang etter middag dukker Bari bhais yngre sønn Jaglul Bari opp fra et sted med et kjøretøy. (Den tilhører en pakistansk embetsmann, som han har tatt den fra etter å ha viftet med stenpistolen sin. «Ta alt, bilen, pengene, smykkene, bare ikke drep oss.») «Å, dette er ingenting. Har du tenkt å bli i sengen og stønne av smerte i dag av alle dager?» Smerten forsvinner på et blunk. Jeg blir med dem. Syv av oss pakket inn i bilen. Destinasjon: veddeløpsbanen, hvor den pakistanske hæren vil overgi seg til sjefen for den østlige kommandoen til den indiske hæren. En formell overgivelse.
Vi er sent ute, de indiske væpnede styrkene slipper oss ikke inn. De har omringet veddeløpsbanen.
Bilen svinger mot det femetasjes Hotel Intercontinental. Også her flyter folkemengdene over. Et hav av mennesker. Hotel Intercontinental er en trygg sone. (Mange pakistanske kommandanter har søkt ly her.) Ikke et tågrep å få på gatene foran eller bak hotellet. Alle ønsker å rive i stykker pakistanerne. Et enkelt rop ekko overalt,
“Drep jævlene.”
Det er mange frigjøringshærkjempere i mengden også. Skjeggete, med bandanas, bærende stenguns.
Ekstraordinære scener, utrolige syn. Mange unge kvinner i mengden, som forlater all sjenanse, selv om de ikke engang kjenner muktijoddhaene, klemmer de dem i ren glede, kysser dem intimt på kinnene deres, leppene deres. Uavhengighetens gavmildhet hindrer tilskuere fra å bli forferdet.
Men plutselig skjer det noe forferdelig rett foran hotellet. Radio Pakistan-kontoret ligger ved siden av. Fra taket på hotellet begynner pakistanske soldater å skyte vilkårlig inn i mengden. Seks mennesker dør. Kuler skriker forbi ørene mine, men jeg overlever. En nydelig ung kvinne på 21 eller 22 som står ved siden av meg gjør det ikke. Blod spruter ut. Vi kaster oss i bakken og kryper bort. Vi legger oss flatt på gaten. Derfra ser vi fire eller fem unge menn, frihetskjempere alle sammen, heise Bangladesh-flagget på taket av Radio Pakistan-bygningen. De pakistanske soldatene skyter mot dem. To eller tre blir drept. Den unge mannen som har trosset døden for å heise flagget, heter Shahabuddin Ahmed. En muktijoddha den gang, en global artist nå. Han bor i Paris. Jeg har hørt detaljerte beretninger om dagen fra ham.
Neste stopp: kantonementet, for å finne ut hvilken tilstand den pakistanske hæren er i. Indiske soldater sperrer veien før vi kan komme dit. «Gå tilbake», forteller de oss på engelsk. “De er godt bevæpnet, de vil drepe deg.” Vi går igjen i våre skritt.
Ankelen min verker nå. Jeg går ut av bilen, men det er fortsatt langt hjemmefra. Det er så mange mennesker på gaten at bilen ikke kan komme videre. En gammel kvinne, som jeg har sett før, tigger på fortauet, kommer bort til meg. Hun holder ut hendene og spør klagende: «Vil du gi meg et flagg fra Bangladesh?»
~ Som fortalt til Sarjil Bari
~ Oversatt fra bengali av Arunava Sinha
(Daud Haider er en bangladeshisk poet i eksil i Berlin, Tyskland)
Dette er et fotografi av Mukti Bahini-soldater som feirer i Dhaka etter frigjøringskrigen. Jeg var der da general AAK Niazi fra Pakistan overrakte instrumentet for overgivelse til generalløytnant Jagjit Singh Aurora fra den indiske hæren. Et offer for partisjonen fra 1947, dette er den første krigen jeg dekket som fotojournalist, fem år inn i yrket. Først var jeg i grenseområdene og fotograferte flyktningene og Mukti Bahini. Senere gikk jeg inn i det daværende Øst-Pakistan med den første kolonnen av de indiske troppene fra Khulna-grensen i desember 1971. Pakistanske styrker trakk seg tilbake, men plutselig angrep de med artilleriild. En kule gikk forbi meg også. Under krigen så jeg så mange bli drept — hele landsbyer ble brent; kvinner voldtatt. Det var en masseeksodus av flyktninger, som trengte mat og beskyttelse mot sykdommer som kolera. Når jeg ser tilbake på bildene, kommer minnene om smerte og lidelse tilbake. Jeg hadde mistet disse fotografiene, helt til jeg ved et uhell gjenoppdaget negativene i 2010. Over 100 fotografier ble publisert i boken Bangladesh: The Price of Freedom (Niyogi Books) i 2013. — Raghu Rai, fotograf
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GREEN for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.
© The Indian Express (P ) Ltd