Forklart: Oppgangen og fallet til UPA

0
179

Deretter statsminister Manmohan Singh og hans kabinett for UPA-II 22. mai 2009. Mamata Banerjee, som begynte i UPA det året, ble utnevnt til jernbaneminister. (Express Archive)

På et besøk i Mumbai på onsdag ga Trinamool-kongresssjefen og Vest-Bengals sjefsminister Mamata Banerjee to politisk betydningsfulle uttalelser. Hun sa at det ville være lett å beseire BJP hvis alle regionale partier skulle komme sammen. Og etter et møte med NCP-sjef Sharad Pawar sa hun: «Hva er UPA? Det er ingen UPA.»

Kommer fra Banerjee, selv en gang en del av UPA (United Progressive Alliance), er stresset på “regionale partier” et signal til disse partiene om at kongressen ikke er i en posisjon til å utfordre BJP, og at et alternativt kollektiv av regionale styrker er bedre egnet til å gjøre det. Banerjee antydet kanskje at det var på tide med en ny gruppering, en der kongressen ikke kan være den automatiske lederen.

Les også |Maharashtra Kongressledere protesterer: 'Kongressen eneste levedyktige politiske alternativ i landet'

UPA , dannet i 2004 som svar på politiske krav, møtte mange utfordringer – forlatt av hovedpartneren Venstre i 2008, armvridning av noen allierte, desertering av mange bestanddeler mellom 2004 og 2014, og den endelige desimeringen i 2014 etter en uventet ny sjanse i 2009.

https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png

Fødselen til UPA

Den ble til etter den Atal Bihari Vajpayee-ledede NDAs nederlag i Lok Sabha-valget i 2004. Med 145 seter var kongressen bare syv seter foran BJP. Å holde BJP utenfor ble imperativ for den sekulære opposisjonen, og kongressen ble naturlig nok kjernen, som det største enkeltpartiet.

Veteran kommunistleder Harkishen Singh Surjeet, daværende CPM-generalsekretær, tok ledelsen i denne innsatsen. Han og kongressen og Surjeet samlet til slutt 14 partier – RJD, DMK, NCP, PMK, TRS, JMM, LJP, MDMK, AIMIM, PDP, IUML, RPI(A), RPI(G) og KC (J) – for alliansen etter avstemningen med kongressen.

De fire venstrepartiene – CPM, CPI, RSP og Forward Bloc – ga støtte utenfra, på grunnlag av et Common Minimum Program (CMP), som ble signert 17. mai 2004 og ble retningsgivende for retningslinjer og programmer.

Mens kongressen ikke hadde invitert Samajwadi-partiet og RLD til møtet, tok Surjeet med seg både Ajit Singh og Amar Singh.

For navnet var ikke ‘United Progressive Alliance’ førstevalget. De involverte sier at de første alternativene var “United Secular Alliance” eller “Progressive Secular Alliance”. Men den avdøde DMK-patriarken M Karunanidhi, en ateist, fortalte kongresspresident Sonia Gandhi på et møte 16. mai 2004 at på tamil betyr ordet sekulær ikke-religiøs. Deretter foreslo han navnet “Progressive Alliance”, som alle godtok gitt hans status.

Den 22. mai 2004 avla Manmohan Singh ed som statsminister for UPA-regjeringen. Blant de som avla ed var NCP-sjef Pawar, RJD-president Lalu Prasad, LJP-president Ram Vilas Paswan, JMM-sjef Shibu Soren, TRS-sjef K Chandrasekhar Rao, DMKs TR Baalu, Dayanidhi Maran og A Raja, og PMK-sjef S Ramadoss’ s sønn Ambumani Ramadoss.

Mamata Banerjee og Sharad Pawar taler til pressen i Mumbai onsdag. (Ekspressfoto: Ganesh Shirsekar)

Tilbakeslagene

Det første partiet som forlot UPA var TRS i 2006. KCR, daværende arbeidsminister, og hans partikollega A Narendra forlot regjeringen på grunn av TRSs krav for Telangana-staten.

Vaikos MDMK forlot koalisjonen og trakk sin støtte til regjeringen i 2007, og anklaget den for å unnlate å implementere de fleste ordningene i CMP.

Det største tilbakeslaget kom i 2008 da de fire venstrepartiene trakk sin støtte på grunn av regjeringens insistering på å gå videre med atomavtalen mellom India og USA. Ulikheter rundt avtalen kom til syne i 2005 i kjølvannet av statsminister Singhs besøk i USA, hvor New Delhi og Washington bestemte seg for å fornye det sivile atomsamarbeidet. I løpet av de neste tre årene deltok regjeringen og venstresiden i langvarige forhandlinger, inntil venstresiden trakk seg.

Regjeringen ble presset inn i et mindretall, men overlevde mistillitsforslaget da Mulayam Singh Yadavs Samajwadi-parti kom den til unnsetning – den samme SP som hadde følt seg ydmyket da den ikke ble invitert til å være en del av UPA i 2004.

Valgomstillinger i deres respektive stater førte til at PDP og PMK gikk ut i 2009. PMK forlot UPA og allierte seg med AIADMK i Tamil Nadu mot DMK-kongressen, mens PDP sluttet da kongressen valgte å alliere seg med Nasjonal konferanse for å danne regjeringen i Jammu og Kashmir.

Les også |Vil ikke være et gummistempel for noe parti: TMC om å ikke signere felles erklæring fra opposisjonspartiene

Den andre akten

UPA kom tilbake til makten i 2009 med kongressen som overraskende hadde så mange som 206 seter. Selv om kongressen var i en mye mer komfortabel posisjon enn fem år tidligere, trengte han allierte. Og inn kom Trinamool-kongressen og nasjonalkonferansen. Banerjee fikk jernbaneporteføljen.

Men sammenlignet med UPA-I var listen over allierte redusert. Bare fem partier ble sverget inn med Kongressen – Trinamool Congress, NCP, DMK, National Conference og Indian Union Muslim League.

UPA hadde ikke støtte fra Venstre denne gangen. Også savnet var Paswan og Lalu. De to hadde ignorert kongressen mens de dannet en allianse for meningsmålinger i Bihar, og kongressen inviterte ikke Lalus RJD til å være en del av regjeringen. RJD utvidet imidlertid støtten til regjeringen, og det samme gjorde SP og BSP. Lalu trakk til slutt støtten i 2010, og protesterte mot vedtakelsen av Women’s Reservation Bill i Rajya Sabha.

Mange partier inkludert AIMIM, VCK, Sikkim Democratic Front og Bodoland People's Front, var imidlertid del av UPA uten ministerplasser.

Banerjee dikterte i mellomtiden vilkår til UPA-II. For eksempel, i 2012, ba hun sin partikollega Dinesh Trivedi om å trekke seg som jernbaneminister etter at han økte passasjerprisene, og nominerte partiets parlamentsmedlem Mukul Roy som sin etterfølger. Kongressledelsen hadde ingen annen mulighet enn å etterkomme.

Mamata Banerjee i Mumbai (Ekspressfoto: Ganesh Shirsekar)

Samme år forlot Trinamool-kongressen så vel som DMK UPA. I mars 2012 trakk DMK, den nest største konstituenten, sine fem ministre ut i protest mot regjeringen for ikke å ta opp bekymringene sine i den foreslåtte FN-resolusjonen mot Sri Lanka om påståtte menneskerettighetsbrudd av tamiler. Og i september trakk Trinamool-kongressen ut sine seks ministre i protest mot beslutningen om å gå videre med implementering av FDI i detaljhandel med flere merker.

Jharkhands JVM-P, med to parlamentsmedlemmer, trakk sin støtte til samme problemstilling. AIMIM sluttet også i UPA det året.

Redaksjonelt |TMCs proaktive oppkjøp forsterker bildet av en rorløs kongress, dens misfornøyde rekker

Desimeringen

Kongressen ble desimert i Lok Sabha-valget i 2014, med det laveste antallet noensinne på 44. gruppering ble fortsatt referert til som UPA, det var teknisk sett ingen UPA etter 2014. Kongressledere sier faktisk at de i disse dager generelt bruker begrepet «likesinnede partier» for opposisjonspartier.

Banerjee har derfor på en måte rett i å si at det ikke finnes noen UPA. Lederne har ikke møttes på lenge. Kongressens forhold til de fleste av dem er anstrengt nå, bortsett fra DMK, NCP og JMM.

Kongressen har fortsatt å lide tilbakeslag, begrenset av nok en desimering i 2019. I løpet av de siste syv årene har flere seniorledere forlatt partiet, som har hinket fra et nederlag til et annet i delstater. Intern dissens på både nasjonalt og statlig nivå, og manglende evne til å ta opp lederskapsspørsmålet, har bidratt til driften. Mange i opposisjonen mener at kongressen, som ikke er i orden, ikke kan gi den ledelsen som kreves.

Best of Explained

Klikk her for mer

Mamata-utfordringen

For kongressen og restene av UPA er den nyeste utfordringen Trinamool-kongressens aggressive ekspansjonsdrift, Banerjees voksende status og hennes innsats for å nå ut til kongressens allierte.

Ved å hevde at det ikke finnes noen UPA, Banerjee antydet kanskje at det var på tide med en ny gruppering, en der kongressen ikke kan være en automatisk leder. Og i dette ser det ut til at Pawar og Banerjee er på samme side.

Kilder i NCP har lenge sagt at Pawar begynner å bli utålmodig med kongressen for ikke å gi lederskapet som kreves for opposisjonsleiren. Noen NCP-ledere sier at Pawar er av den oppfatning at regionale partier kan gi en tøff kamp til BJP, og at kongressen kan bestemme om den vil være en del av den.

Det hadde vært spekulasjoner om at Pawar kunne sette i gang omstillingen av regionale styrker. Og faktisk, etter møtet med Banerjee, sa Pawar at opposisjonspartiene må tilby et sterkt alternativ. På spørsmål om kongressen ville være en del av dette sterke alternativet, sa han: «Alle som er motstandere av BJP er velkommen til å bli med oss. Det er ikke snakk om å ekskludere noen.»

Nyhetsbrev | Klikk for å få dagens beste forklaringer i innboksen din

📣 Indian Express er nå på Telegram. Klikk her for å bli med i kanalen vår (@indianexpress) og hold deg oppdatert med de siste overskriftene

For alle de siste forklarte nyhetene, last ned Indian Express-appen.

  • Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GREEN for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.

© The Indian Express (P ) Ltd