Hore ble født i Barama, Chittagong, i 1921 (Kilde: Murali Cheeroth)
Av Murali Cheeroth
Sår som et ord og en idé eksemplifiserer den kreative verdenen til Somnath Hore. Både fysiske og filosofiske på en gang, dette er sår som gjennomsyrer kroppen og sjelen, de som er påført av krig, hungersnød, vold og til og med ideologier. Hore var en kunstner med dyp historieforståelse. Bildet av “såret” var hans metafor som reflekterte forgjengelighet.
Hore ble født i Barama, Chittagong, i 1921, som er en del av Bangladesh i dag. Han var vitne til Japan-bombingen i hjemlandet i desember 1942, da han var knapt 21 år gammel. I løpet av et år slo nok en motgang til. Hungersnøden i Bengal ødela liv. Nesten tre millioner mennesker døde eller ble tvunget til å flykte. Slike opplevelser ga ham alvorlige traumer, som dukket opp i kunsten hans.
https://images.indianexpress.com/2020/08/1×1.png 
Somnath Hores #Wound51-kunstverk (Kilde: CIMA Gallery)
Rundt denne perioden ble han introdusert for den eminente kunstneren Chittaprosad Bhattacharya, som viste ham hvordan man kunne uttrykke slike uutholdelige lidelser i kunsten. Senere ga kommunistpartiet ham i oppdrag å dokumentere Tebhaga-bevegelsen, bøndenes opprør i Nord-Bengal, i 1946-47. De skissene hadde blodmerker som aldri tørket. Sår som et symbol på menneskelig lidelse og smerte begynte derfra og fant senere sin plass i skulpturene hans også.
LES OGSÅ |Origamikunst til bronseskulpturer: En sniktitt inn i India Art Fair
Samtidig mente han at ekte kunst ikke kan være et kjøretøy for politikk, når den sleper partilinjer. «Kunst kan godt reflektere sosial bevissthet; det er imidlertid av liten konsekvens,” skrev han i sitt kvasi-selvbiografiske essay, My Concept of Art (The University of Chicago Press/2009).
Under et uformelt intervju med meg, i 1995, forklarte han sitt engasjement med sår som en metafor. «Da jeg begynte å tegne ting som krig, hungersnød og opptøyer, var det en realitet foran øynene mine. Og de har kommet inn i arbeidet mitt. Deretter, mediet jeg hadde valgt… det var et sted likt, i betydningen… som når jeg skjærer tre… graving av veden med en meisel eller mens du brenner platen med litt syre er også en slags sår. Så, fortiden, opplevelsen og mediene møtes på et kulminasjonspunkt og tar deg et sted… Tenk deg at mens jeg fikser voksbitene, den ene med den andre, varmer jeg en kniv og skjærer de voksbitene før jeg fikser dem, denne behandlingen i seg selv bærer følelsen av et sår. Når jeg fikser det, si at en dråpe oppvarmet voks siver ut, det er ikke det at dråpen er ment å vise en tåre, men den dukker opp som et uttrykk for et sår.»
Far-og-barn-bronse-6-cm-X-14-x42,5cm (Kilde: Murali Cheeroth)
Traumet fra disse tragediene hjemsøkte Hore så dypt at han sa opp jobben som kunstlærer ved Indian School of Art (The Indian College of Arts and Draftsmanship), Kolkata, i 1958, og forlot Bengal. Han begynte i trykkeriavdelingen ved Delhi Polytechnic, som dens ansvarlige. Denne avdelingen ble senere Government College of Art. Det var et vendepunkt i karrieren hans. Han begynte å eksperimentere med etsing, akvatint og dyptrykk. Men verken de nye mediene eller eksperimentene frigjorde kunstneren fra sårene inni seg. Han beskriver dette i My Concept of Art, «Under mitt opphold i Delhi prøvde jeg å frigjøre meg fra emnet, men emnet slapp meg aldri. Helt uten at jeg visste det, sårene fra hungersnøden i 1950, krigens umenneskelighet, grusomhetene fra fellesopptøyene i 1946 – alt dette skrev seg inn i tegningen min. Man ville jobbe uten noen forutinntatte meninger når jeg meislet treet til tresnittene mine, da jeg merket metallet med syre. Senere ville imidlertid alle disse utallige kutt og merker bringe antydninger om bare ett emne – de hjelpeløse rundt oss…”
I 1967 sa han opp jobben da han opplevde “atmosfæren i Delhi som kvelende”. Penniløse kom han og kona Reba tilbake til Kolkata med sin tre år gamle datter Chandana. Det som fulgte var en periode med stillhet i nesten to år, og ingen visste hva han gjorde. Han ankom Santiniketan i juli 1969, takket være sin malervenn Dinakar Kaushik. Her møtte han kunstneren Benode Behari Mukhopadhyay og billedhugger-maleren Ramkinkar Baij, og jobbet tett med dem.
LES OGSÅ |Kunstnere trekker fra protestbevegelsens ikoner og ikonografi for å lage en installasjon om politikk
For ham var denne hjemkomsten på en måte en flukt fra verden. Han begynte å bo i et beskjedent hus i utkanten av Santiniketan. Det er her Hore utforsket skulpturens muligheter som et nytt medium. Samtidig fortsatte han tegning, grafikk, massetrykk, litografi og gravering. Men bekymringen hans for den menneskelige vanskeligheten hjemsøkte ham også der. Papirmassetrykkene hans, laget på 70-tallet, som viser flekker på en ekspansiv hvit overflate, har en meditativ åre. Disse stemningsfulle inntrykkene finnes også i Hores metallskulpturer, hvor han effektivt bruker minimalisme og abstraksjon.
Et eksempel som er verdt å minne om, er portrettet av Rabindranath Tagore som Hore gjorde på forespørsel fra regjeringen i Vest-Bengal i 1986. Han hadde gjort det klart for dem at det ikke ville være som de vanlige portrettene laget i leire. De ga ham frie hender og Hore vekket personligheten til poet-guruen – hans frimodighet, følelse av fred og medfølelse – til live gjennom en semi-abstrakt skulptur som fortsatt regnes som en av de beste representasjonene av Tagore.
Uten tittel, Somnath Hore, Print, 1978 (MNF Collection)
Selv om Hore ikke var læreren min ved Visva-Bharati-universitetet, Santiniketan, hvor jeg begynte på Bachelor of Fine Arts i 1986 (han gikk av med pensjon i 1983), har interaksjonene mine med ham formet min visjon. Jeg har også vært vitne til hans vrede. Et slikt tilfelle var da rektoren vår ved Kala Bhavana, Visva-Bharati-universitetet, ringte meg til kontoret hans og sa at en delegasjon av høytstående tjenestemenn fra den amerikanske ambassaden og konsulatene (USEC) ønsket å møte Hore. Jeg nevnte at Somnath da sjelden underholder besøkende på dagtid, men rektor insisterte på at jeg skulle ta dem med.
Med stor motvilje tok jeg dem med til huset hans hvor man ikke kan nå med bil. Mens de ventet utenfor, gikk jeg inn og informerte ham om de besøkende. Han var synlig irritert. “Hvorfor tok du dem med hit?” spurte han. Jeg sa ingenting annet enn å lese det engstelige uttrykket mitt, han sa: “Ring dem inn. Jeg skal fortelle dem hva jeg har å si.” Jeg inviterte dem inn og fikk dem til å sitte på den spartanske verandaen. Etter en stund kom han ut, drapert i et sjal, og så ut som en vismann. Tjenestemennene sa at USEC planla å hedre ham med et stipend og invitere ham til USA. Mens de pakket ut det lukrative tilbudet sitt, satt Somnath da taus. Så pekte han på den andre siden og sa: «Det bor mange skulptører der borte som kan passe dine behov. Jeg vil ikke forlate landet mitt, fordi menneskene her og verden rundt inspirerer meg. Kunsten min fødes herfra, så la meg være i fred.» Han sa dette veldig forsiktig. Vi dro derfra med et tungt hjerte.
LES OGSÅ |Two Coats Of Paint: Velkommen til den mørke verden av kunstforfalskninger
Jeg var en vanlig besøkende hjemme hos ham, men dette var første gang jeg hadde en slik opplevelse. Mens jeg satt tomt under treet ved Kala Bhavana, stoppet en sykkel foran meg. Somnath da, iført sin karakteristiske palmebladhat, sto der og kalte meg til sin side. Han la hånden sin rundt halsen min og spurte: «Er du skadet? Du vet at jeg ikke underholder besøkende på dagtid… Murali! Jeg ønsket aldri å forlate landet mitt. Jeg har sett mange av mine folk i organisasjonen gå ut og komme tilbake. Mange har ikke klart å skrive et ord eller tegne noe siden de kom tilbake. Jeg lurer ofte på hva som skjedde med dem. Jeg kan ikke forlate landet mitt før mitt siste åndedrag… Min overbevisning er min alene, sa han. Mens han holdt meg inntil skuldrene sine, sa han: “Alt er tid, tid er anerkjennelse, selv for historien.” Han sa dette, tråkket bort og lot meg stå alene.
< img src="https://images.indianexpress.com/2021/11/A-santhal-Mother-.Bronse-13-Cmx20-x-43cm1994_759.jpg" />A santhal Mother .Bronze 13 Cmx20 x 43cm1994 (Kilde: Murali Cheeroth)
Møtene våre fortsatte som vanlig. En slik dag fortalte jeg ham om et moderne museumsprosjekt i Kerala og hvordan de var interessert i å kjøpe noe av arbeidet hans. Han sa det var bra å ha slike institusjoner og at det var viktig for kunstnere å ha verkene sine der.
Noen dager senere ringte han meg til huset sitt. Han tok en portefølje av arbeidet sitt og valgte ut fire sjeldne grafiske trykk og skrev navnet mitt bak dem. Han signerte dem og sa: “Dette er til deg.” Det er et øyeblikk jeg setter pris på selv i dag. Disse verkene er for tiden i den permanente samlingen til Madhavan Nayar Foundations museum i Kochi, som en gave fra en kunstner til hans disippel som han aldri underviste.
Murali Cheeroth er en Bengaluru-basert maler, billedkunstner og akademiker
Life and Times of Somnath Hore
*Født i 1921, i landsbyen Barama i Chittagong. Hore levde gjennom den japanske bombingen av andre verdenskrig
*I 1943 var han vitne til den forferdelige hungersnøden som rammet hele Bengal. Han var engasjert i hjelpedistribusjon, og tegningene og plakatene hans dukket ofte opp i kommunistpartiets avis Janayuddha
*I 1945 begynte han på Government Art College i Kolkata. Han trente under kunstneren Zainul Abedin og trykkeri Saifuddin Ahmed
*I 1946 fikk han i oppdrag av kommunistpartiet å reise over Nord-Bengal for å dokumentere bondeopprøret kalt Tebhaga-bevegelsen. De gripende dagbokoppføringene og skissene har forblitt ikoniske
*Introdusert til trykking som et middel til å masseprodusere bilder, eksperimenterte Hore med mediet i utstrakt grad
*På slutten av 50-tallet flyttet han til Delhi og tok ansvaret ved trykkeriavdelingen ved Delhi Polytechnic. Han fulgte dyptrykksprosessen med etsning, og mestret viskositetsutskriften, og brukte forskjellige teknikker på den samme metallplaten
*I 1968 begynte han i trykkeriavdelingen ved Kala Bhavana i Santiniketan. Han jobbet med mestere som Benode Behari Mukherjee og Ramkinkar Baij
*På begynnelsen av 70-tallet begynte han å lage hvit-på-hvitt papirmassetrykk av sement og leire som han kalte Wounds
*Rundt 1974, han begynte å eksperimentere med voks som ble kastet av studenter ved Kala Bhavanas skulpturavdeling. En av hans betydelige bronseskulpturer, Mother with Child (1996), som hyllet folkets kamp i Vietnam, ble stjålet fra Kala Bhavana og ble aldri funnet. Det gjorde artisten desillusjonert
*Senere skulpturerte han små stykker og støpte voksverket direkte til bronse
*Etter pensjonisttilværelsen fra Kala Bhavan i 1983 bodde han i et beskjedent hus nær en dam. Han døde i en alder av 85 i 2006. Han ble hedret med en posthum Padma Bhushan i 2007
Av Vandana Kalra
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GREEN for sin troverdighet og pålitelighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for deres journalistiske standarder.
© The Indian Express (P ) Ltd