Visualisering av journalistikk som et kall i India i dag frembringer bilder av aviser, blader, TV og nå de allvitende sosiale medier og digitale apper. Sjelden fungerer radio i den listen, bortsett fra som en ettertanke. Vi lever i tider hvor kapsler med nyheter innenfor en sekvens av musikkplater utgjør stiftet i de fleste radiosendinger. En mangel på bevissthet om at også radiojournalistikk en gang trivdes, kan godt bli tilgitt.
Kunsten å “skrive for øret” er annerledes. Det krever ferdigheter av høyere orden enn undersøkende og litterære evner til en god journalist. Lyttere gir sjelden radioen sin uoppdelte oppmerksomhet. Å bygge en fortelling, når ord er flyktige og de som uttaler dem usynlige, er ingen enkel sak. Når fortellinger konkurrerer som i Sør -Asia i 1971, blir utfordringen stivere. Ved å lese UL Baruah's A Bangladesh War Commentary kom tilbake barndomsminner fra da All India Radio (AIR) bulletiner var den eneste kilden til “breaking news” for vanlige indianere. I ettertid kan slike AIR -kommentarer betegnes som en form for “offentlig diplomati” ettersom de konkurrerte om tankene og ønsket å forme nasjonal mening i India og videre. I det “teknologimangel” -miljøet i India på begynnelsen av 1970-tallet hjalp AIR indianere med å forstå “aktuelle hendelser” og formet begynnende verdenssyn for mange, som meg.
På tvers av terreng er krigssendinger populære. Fortellingene fra andre verdenskrig om heroikken i de allierte styrkene var avgjørende for gullalderen til radioen i Vesten. Baruah, som var kringkaster under andre verdenskrig før han ble generaldirektør for AIR mot slutten av karrieren, ser ut til å ha forstått det godt. Manuskriptene til hans radiosendinger fra 1971, som ble hentet ut av glemselen gjennom den ihærdige innsatsen til hans journalistsønn, Amit Baruah, er på samme måte. Nyhetshistoriene blir fortalt på en samtalemåte som vanlige mennesker lett kan forstå. Emnet gjenspeiler et arketypisk indisk synspunkt.
https://images.indianexpress.com 2020/08/1×1.png
Baruah skrev om fremveksten av Bangladesh og uttrykker det pinlig: “Huset som Jinnah bygde har kollapset. Politiske filosofer, som understreket det subjektive elementet i dannelsen av en nasjon, har blitt bevist feil … Appeller i islams navn og pakistansk ideologi sluttet å ha noen betydning for bengalierne. ”
Baruah følger en interessant tilnærming. Han henter konsekvent fra pakistanske kilder for å pynte på kommentarene mens han påpeker feillinjene i samfunnet deres. Av særlig interesse er hans skildring av historien knyttet til den til da favoriserte “etableringen” -journalisten Anthony Mascarenhas, som dekker hendelsene i Øst-Pakistan for avisen Karachi, The Morning News. Det var Mascarenhas som i en artikkel i Sunday Times 13. juni 1971 avduket regimets folkemordintensjoner, flere ganger fortalt ham av pakistanske offiserer. Den forferdelige karakteren av detaljene som deles av Mascarenhas og relateres av Baruah, inkluderte viljen til å drepe to millioner mennesker, eliminering av intelligentsia, gjenbosetting av ikke-bengalere og omfordeling av hinduistisk eiendom. Baruah bruker også sjenerøst vestlige korrespondenters vurderinger av situasjonen i begge Pakistans fløyer. Kanskje var dette for å appellere til publikum i Pakistan, ettersom kommentarene hans også ble sendt i Punjabi, Pashto, Sindhi og Urdu som en del av AIRs oppsøkende innsats.
Bølgen av sosiale medier betyr nå at meldingsmediet har endret seg. Internett har gjort radiokringkastere til lydinnholdsskapere i en verden med flere plattformer. Alt dette styrker tanken på “å skrive for øret”. Gjennomgangen av Baruahs lenge glemte radiosendinger, skrevet for 50 år siden, tar oss tilbake til det som kan virke som en eiendommelig epoke, da måling av lydsuksess ikke ble sporet av elektronisk publikumsmåling, men ved å jobbe for en større felles sak. Det er synd at bare manuskriptene overlever og lydsendingene ikke lenger er tilgjengelige i AIR -arkivene. De ville ha laget et overbevisende hørselskammer. Tross alt er radioens attraktivitet i tonen, tempoet og leveringsmåten. Akk, den delen av Baruahs magi og vår arv virker tapt for alltid!
(Forfatteren, en tidligere diplomat, er dekan, Kautilya School of Public Policy, Hyderabad) < /p>
-
- Indian Express-nettstedet har blitt vurdert GRØNN for sin troverdighet og troverdighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for sine journalistiske standarder.
-
© The Indian Express (P ) Ltd.