De siste halvannet årene har kommet ganske hardt ned på de fleste av oss, og vi drar oss ut av det, ganske flossete i kantene. Når vi åpner våre metaforiske dører for å ønske folk velkommen inn i hjemmene våre, lurer vi på om vi virkelig er forberedt på å gå ut eller slippe folk inn. Hjemmene våre har forvitret stormen sammen med oss, og effektene viser seg. De nedslitte sofaene, falmede veggene og flisete bestikk som forteller historier om smerte, tårer, kjærlighet og meningsfulle samtaler. De forsterkede krokene var en gang vertskap for konferanser, workshops, møter, hjemmeskole og høyskolepresentasjoner. Mennesker og dyr som lever sammen, øker det glade rotet ved å leve. Hvert hjørne er et vitne til våre kamper, håp, tap og overlevelse.
Når jeg ser meg rundt i mitt nedslitte og elskede hjem, tenker jeg på den japanske følelsen eller filosofien om wabi-sabi som er mer en opplevelse og nesten umulig å sette ord på. Den snakker om skjønnheten i ufullkommenhet, nåde ved å akseptere umannhet og utsøkt jordisk liv. Tenk deg å kjøre hånden på et gammelt skrivebord eller en kommode i besteforeldrenes rom, kjenne kornet av det gamle treet, enkle linjer, små sprekker, sprekker som har blitt til gjennom årene. Du merker hvordan forskjellige mennesker gjennom generasjonene har forlatt sine små etsinger her og der. Den står der i hjørnet, nedslitt, litt vaklende, men full av sjelden skjønnhet. En hyllest til et liv levd med glede, et vitnesbyrd om det vi holder fast i mot all motgang.
Når vi begynner å sette sammen de ødelagte stykkene, blir ikke restitusjonsreisen lett. For meg omfavner wabi-sabi den “fulle katastrofen” (et nikk til filmen Zorba the Greek fra 1964) i dette rotete og ufullkomne livet. Hvordan ville det vært hvis vi kunne begynne å sette pris på disse feilene i stedet for å finne raske løsninger? La meg dele tre hovedtråder som har kommet ut av samtalene mine med mange unge mennesker gjennom årene: Kanskje det er bra for vår psykiske helse; kanskje, det er bra for planeten vår; kanskje det vil gi oss rom og tid til å utforske hva som virkelig betyr noe for oss? La meg utvide disse:
https://images.indianexpress.com 2020/08/1×1.png
Bra for psykisk helse: Vår kapitalistiske kultur krever visse “levestandarder” som vi er forpliktet til å overholde – hvordan hjemmene våre ser ut, hva vi har på oss, hvilke penger vi tjener. Vår verdi og verdi måles opp mot disse standardene. Vi blir presset til å sammenligne oss selv med andre hele tiden (sosiale medier spiller en stor rolle der), noe som får oss til å internalisere disse dømmene, som kan ha skadelige effekter når de undergraver oss, inviterer til opplevelser av uverdighet og etiketter om å være “mislykket”, “fiasko” ”, Og ikke verdig nok. Kjøpesenterkultur, nettbutikker og kredittkortselskaper har overbevist oss om at lykke er et klikk unna, og vi har latt oss lulle av denne falske propagandaen. Hver anledning og feiring blir samkjørt, pakket og solgt til oss, og vi tror vi trenger det. Men vi skjønner ikke at det tar oss bort fra den unnvikende lykken vi søker, og dermed lar oss føle oss mer elendige og elendige. Vi prøver å kjøpe oss ut av elendigheten, men paradoksalt nok blir vi mer fast enn noensinne.
Bra for planeten vår: Hva om vi begynte å verne om de gamle, nedslitte, rustne, flisete, flekkete tingene vi eier? Vil det hjelpe oss med å være komfortabel med oss selv og ikke hele tiden søke en skinnende, glansfullere illusjon av glede (som på Pinterest)? Kapitalismen bulldoser oss inn i varens form for lykke, og vi blir lokket inn i en livsstil som propper skapene våre, deponiene og havene og kveler økosystemet som gir oss næring. Industriene blomstrer, men kostnaden for vår karboniserte jord er for mye å ignorere. Nå er det enda et navn på denne ubehag-“affluenza”, et konsept som ble introdusert for meg av en ung mann jeg jobbet med for mange år siden og ble populært av boken Affluenza, The All-Consuming Epidemic (2001, Berrett-Koehler Publishers) hvor forfatterne beskriver det som “en smertefull, smittsom, sosialt overført tilstand med overbelastning, gjeld, angst og sløsing som følge av den hardnakket jakten på mer.”
Et kompass for det som virkelig betyr noe: Mange mennesker jeg møtte i det siste året har snakket om hvordan pandemien har lært dem hva som betyr noe for dem og hva som ikke gjør det. Jeg har hatt rike samtaler med barn, unge og familier, og noen av tingene jeg får høre ofte er “enkelhet”, “fellesskap”, “forbindelser”, “å være sunn”, “gjøre noe meningsfylt”, “natur”, “Bærekraft”, “spiritualitet”, “finne glede i små ting”, “bidra til samfunnet på en eller annen måte”, “digital minimalisme”. Gjentatte temaer om hva de ønsker å ta avstand fra har vært “rotete, vanvittige, hektiske liv”, “kaninhull i sosiale medier”, “meningsløst forbruk”. Når vi finner veien ut av den pandemiske labyrinten, må vi kanskje stoppe opp og reflektere over hvilken vei vi vil gå. Når var siste gangen vi opplevde en ekspansiv følelse av glede, oppstemthet? Hva gjorde vi? Hva forteller det oss om det vi har verdifullt? Hvilke muligheter kan det være for fremtiden vår hvis vi går videre i denne retningen?
Det er fantastisk å se hvordan mennesker over hele verden tar til seg minimalisme, stoicisme og nedskifting. “Less is more” er i ferd med å bli et mantra for mange, bruktbutikker lagrer en livsstil og rydder en religion. Hva om vi trodde på vår “nok” i stedet for mangel? Klærne våre kan være litt flossete, hjemmene våre rotete, men vi ville være nok, våre liv lettere og våre hjerter lettere når vi ønsker folk velkommen inn i våre skitne liv igjen.
(Shelja Sen er en narrativ terapeut, forfatter, medgründer, Children First. I denne spalten kuraterer hun kunnskapen til barna og ungdommen hun jobber med. Hun kan nås på shelja.sen@childrenfirstindia.com)
-
- Indian Express-nettstedet har vært vurdert GRØNN for sin troverdighet og troverdighet av Newsguard, en global tjeneste som vurderer nyhetskilder for sine journalistiske standarder.
-
